Man må skape tid og rom for kunsten!


Tekst: Gullaug Pless Foto: Trond Johan Andersen

Man må skape tid og rom for kunsten!
Synge med sin stemme.
Male med sin palett.
Skrive med sin penn. 
Og med kunnskap og øvelse kommer resultatet deretter.

–Hvordan startet din interesse kunst?

Da Astrid Hilde var 5-6 år fikk hun nærmest en åpenbaring, hun har hørt andre fortelle lignende historier fra den alderen. Julekvelden kom og den snart seks år gamle jentungen (hun er januarbarn), oppdaget at moren fikk bøker om impresjonistene og ekspresjonistene i julegave. Hun trodde ikke det hun så, fikk et sug i magen, visste ikke at det fantes slike fantastiske bøker.

«Hvordan så de ut igjen de bøkene»? 

For kort tid siden fant Astrid Hilde dem igjen under en opprydding i barndomshjemmet. Hun hadde sett for seg store, fine bøker men nei, det man opplever som barn virket gjerne større enn i virkeligheten, disse kunstbøkene intet unntak. Hun minnes at hun malte kunsten og at bøkene ble ganske så slitte. Hun skaffet seg auksjonskataloger også. Ut fra frimerkestørrelse, kan hun den dag i dag lett gjenkjenne malerens særegenheter.

15 år gammel startet interessen for klesdesign. Astrid Hilde slukte moteblader og fikk sin første jobb i klesbutikk hos «tante» på Tynset. Hun fikk kiosken på Tynset til å ta inn motemagasiner fra utlandet. Ingen hadde etterspurt Vogue og Damernas på Tynset tidligere. Etter videregående skole gikk flyttelasset til Hamar og utdannelse i tegning, grafisk, maling og møbelsnekring. Som fotballspiller på 1. divisjonslag, ble det mange turer hjem i helgene. Den driftige unge damen hadde lyst til å bli møbeldesigner og fant det nærliggende siden hun er vokst opp på et høvleri med en far som snakket mye om treverk og kvist. 

I Oslo lokket Kunst- og  håndverksskolen, men det endte med studier i reklame og forelesninger i kunsthistorie på kveldstid. Dagen gikk med til full jobb som daglig leder i klesbutikk i butikken Cockpit midt på Karl Johan. Jenta fra Tynset raget over de andre med sine 180 cm. Hun fikk ansvar og tillit.  Etter tre år i motebutikk og flere kurs i tegning, ble hun tilbudt 50 prosent eierskap hos et rammeverksted i Thereses gate ved Bislet.  

–Hvordan var læringskurven i rammeverkstedet?

–Det var helt avgjørende for valgene mine videre. Skal du jobbe med kunst og virkelig komme tett på dette feltet, er rammeverksted stedet. Hit kommer det kunstnere, kunstkjøpere og samlere nesten daglig. I -95 var Gunnar S, Harald Kihle, Kai Fjell, Sigurd Winge etterspurte. Det var omtrent ti kunstnere som “rulet” markedet sammen med Odd Nerdrum, Frans Widerberg og Jacob Weidemann. 

Parallelt med jobben i rammeverkstedet, begynte Astrid Hilde å jobbe med salg av grafikk i galleri D40 på Solli Plass. Galleriet var et av de største i annenhåndsmarkedet for grafikk på 90-tallet. Kundene kom igjen og igjen. 

Allerede på den tiden var Astrid Hilde opptatt av å utfordre unge til å oppdage norske samtidskunstnere og oppmuntret dem til å gå på avgangsutstillinger. Hun formidlet og ga råd. Etter  fem år på D40 var hun klar for å starte eget, og valgte utelukkende unge, norske malere. I stedet for å bruke 20 – 30 000 kroner på grafikk, ville hun vise at det fantes gode norske malerier i samme prisleie. De første lokalene leide hun av kunsthandler Pascal Nyborg i Drammensveien 70, på Skillebekk i Oslo. Han hadde jobbet i flere auksjonshus i utlandet, blant annet hos Sotheby´s og Christie’s. Med sine lange erfaring i annenhåndsmarkedet ble det mange spennende samtaler om kunstmarkedet.

–Hva har det krevd av deg som menneske å være en god gallerist?

–Jeg er en formidler, en misjonær på kunstens vegne. Det handler rett og slett ikke om penger. Gleden for meg er når kunden finner et kunstverk fra mine kunstnere. At kunsten treffer dem rett i hjerterota. Jeg er så oppslukt av dette, det siste og kjedeligste jeg vet, er å fakturere. Jeg må minne meg selv på gjøre det, så lite betyr det for meg. «Bytteverdien» gir meg så uendelig mye mer, men jeg forstår selvsagt at jeg må leve av dette og gjør det jeg skal.
Omsetningen har gått opp og ned, men 2018 ble et bra år. Det gleder meg, men driver meg ikke. 

–Hva er er veien videre?

–Jeg ønsker å fortsette arbeidet med de norske kunstnerne, det gjør arbeidet med  kommunikasjon, frakt og så videre lettere. Jeg var inne på om jeg skulle ha flere skandinaviske kunstnere, men tror heller jeg tar med meg «mine» til utlandet. Om jeg lar utstillingene henge lenger har jeg tid til andre aktiviteter. Etter 20 år i bransjen, har jeg lyst til å endre driftstil. Det har gått i ett med 10-12 utstillinger i året, det betyr én åpning i måneden, det krever rett og slett altfor mye.

Hva har vært høydepunktet i karrieren?

–Det at jeg ble oppringt av Yvonne Stenersen (Galleri JMS) og få tilbud om å ta over hennes lokaler i Niels Juelsgate. Hun jobber med kunstrådgivning og interiør og er en nær venninne av Dronning Sonja. Hun var «dronningen» blant galleristene i Oslo, etterhvert fikk jeg kjøpt lokalet. 

Hva har vært det mest spesielle i karrieren?

–Jeg pleier å tilpasse en musikkartist til kunstnernes åpninger. En av dem var så redd jeg ikke fant en som matchet hans nivå, så han bestilte selv to musikkverk spesialkomponert til to av maleriene sine. Hvordan overgå det, tenkte jeg.
Jo, først måtte jeg få kunstneren ned på jorden, så bestilte jeg et korps. Uranienborg Skolekorps kom med uniformer og drill.Slå den, korps er aldri feil. Ingen over, ingen ved siden av!  

I 2009 stupte markedet for kunst, og lokalet i Niels Juels gate måtte leies ut. Valget ble et billigere lagerlokale i et kontorlandskap på Nesbru. Der var hun i 4 år, og kombinerte det med 4 årlige separatutstillinger i annen etasje på Trafoen i Asker. Fine lokaler, men lite salg. Salget tok seg opp igjen og Tjuvholmen ble lansert som det store kunst- og galleriområdet i Oslo. 

En dag tilbød Magne Furuholmen henne å overta lokalene han hadde disponert i 4 år. Han ønsket å  overta lokalene hennes, starte grafikkverksted og samle hele driften i Trafoen. Det var i 2014. 

-Etter å ha fått en god avtale med Selvaag, valgte jeg å leie på Tjuvholmen. Jeg ble tatt godt imot, og galleriet fikk kunstanmeldelser i avisene.  Det viste seg å være et kvalitetsstempel. Og som en av innkjøperne kommenterte en dag han var innom for å handle… «du gir deg ikke du»…

Astrid Hilde er god til å se. Hun hevder at hun ser hvem som er med av samtidskunstnerne ti år frem i tid. Det er noe med evnen til å fornye seg, å ha stayerevne i kunstverdenen. Hun er vant til å jakte på de gode og hun har en særegen teft til å vurdere verk, blikk og rutine kombinert med lang erfaring.   

I 2016 hadde Selvaag en analyse av området, de ønsket at alle galleriene skulle flytte ytterst på holmen. 

-Da sikret jeg meg det lokalet jeg har i dag som består av et lite kontor og galleriet rundt i en hestesko. Det gjør lokalet anvendelig, det er lett å montere utstillinger her. 

Frem til 2019 har det gått i ett. I august 2018 mistet Astrid Hilde faren sin. Programmet ble forskjøvet og kabalen etterhvert ganske kronglete. Forventningene ble også i overkant store. Da jubileumsåret startet tenkte Astrid Hilde at dette går ikke lenger! Løsningen ble lenger tid med kollektivutstillinger. 

–Jeg er avhengig av å ha kunstnerne som er med meg, det er rett og slett altfor for mye å holde tak i alt alene. Jeg ønsker å samarbeide med kunstnere som byr på nettverket sitt, og som ser synergier. Alle kunstnerne har forskjellige miljøer som de trekker inn i galleriet. “Word of mouth”, er den beste markedsføringen. 

Galleri Semmingsen på Tjuvholmen

–Er 20-25 kunstnere ideelt antall i stall?

–Det er ikke noe eksakt svar på det. Antallet vil alltid variere, da det skjer ting i familien, sykdom, familieforøkelser og så videre som påvirker produksjonen. 

Galleristen får stadig nye forespørsler fra unge håpefulle, men også fra godt etablerte kunstnere. Flere av de store private kunstgalleriene i Oslo har åpnet for utenlandske kunstnere, noe som resulterer i at flere norske kunstnere står uten visningssted. 

-Det burde være langt flere private gallerier i Norge, og de de burde få støtte til drift slik foreninger får. Det ligger mye innsats bak det å være en idealistisk gallerist. Det er ikke uten grunn at de dukker opp like raskt som de forsvinner. Hadde de fått støtte, for eksempel etter 3 års drift, hadde de ikke måttet drive kommersielt parallelt med idealistisk for å overleve. 

Astrid Hilde mener dekningen av kunst i Norge er mangelfull. Og skriver til meg i en melding senere den samme kvelden;
«Nå er det snart bare Dagsavisen og Klassekampen igjen som har anmeldere i dagspressen. Hva med kunstnerportretter? Hvorfor ikke gi publikum et innblikk i tankene bak prosjektene. Hvorfor skal de på død og liv bli vurdert av en anmelder?!  I hvilket annet yrke har man dette hengende over seg gjennom hele yrkeskarrieren? Publikum forteller at de ikke skjønner hvor de skal lese seg opp i kunstmarkedet. 

Kundene mine forteller at de besøker museer i utlandet, men at de knapt nok har vært på Samtidsmuseet i Oslo. Det tror jeg kanskje har noe med brukervennlighet, inkludering og åpenhet og gjøre i kunstbransjen.
Så vi får håpe at gleden blir stor når Nasjonalmuseet åpner dørene og at det blir et inkluderende og oppdragende museum for alle. Slik den Norske Opera har klart det.» 

På forsommeren i 2019, ble galleriet for første gang fylt med skulpturer. Verkene av den norske billedhuggeren Fredrik K.B. forsvant ut døren én etter én. 

Det er mye takket være kunstnerens egen innsats. Fredrik K.B. er både en dyktig kunstner og formidler. 

Høsten 2019,  har han utstilling i London med Astrid Hilde som manager, samtidig som hans store forbilde William Blake, har stor utstilling på Tate Modern. Dette skal vi kombinere med å invitere kunder med.
Å dra til utlandet med kunstnerne er noe  galleristen ønsker å gjøre mer av fremover.

Nye kunstnere bringer ny energi i galleriet. Geir Harald Samuelsen er ny han også, forteller hun. Han er klatrer og kunstprofessor i maleri. Han uttrykker en egenartet, i et abstrakt språk og skal nå utforske mer. 

Jeg fyrer av en siste melding;

Hvor er du om ti år?

«Da sitter jeg med en stor sigar i min favoritt-cabriolet og jobber bare noen timer om dagen – ha, ha!  Aller mest ønsker jeg å gå mer i fjellet. Og jeg kommer aldri å slutte å “deale” kunst. Jeg har flere planer for utlandet fremover, sier hun». 

Så popper det plutselig opp en uventet talemelding:

«Det var noe jeg hadde så lyst til å si mens jeg støvsuget leiligheten.
Galleriets stall bør alltid være i bevegelse. Et  kunstner-gallerist samarbeid er ofte som et parforhold, man må være åpen og direkte, og man må kanskje ha pauser, og funker det ikke så funker det ikke. Da må samarbeidet avsluttes. 

Flere av galleriets kunstnere har blitt oppdaget av utstillingssteder og institusjoner i inn- og utlandet. Da kan det bli et lengre opphold. Det gir kunstnerne også muligheten til å nå ut til et større publikum, og det gir plass til nye kunstnere i galleriet. Slik blir galleriet mer dynamisk.»


Om Gullaug Pless

FEELGOOD magasinet er min lidenskap, min idé, mitt livsprosjekt. Det handler om hvordan jeg ser verden og det jeg ønsker å formidle. Det er mine impulser skapt med min briller på, men også andres, mennesker som deler den samme ideen, livsfilosofien, og som har den samme formidlingsgleden som jeg selv har. Jeg er nysgjerrig og trigges av det ektefølte, det som skapes med pasjon og hengivenhet. FEELGOOD er et univers av godhet, et rom der jeg ønsker å formidle og dele gode sider av livet, det å leve og det å være menneske i travelhetens tid, her og nå i et rolig tempo. Reise og oppdage steder, kulturer, se god kunst, fin design, smake velsmakende mat, dele, gledes og leve litt langsommere. Menneskelige møter gir meg stadig ny innsikt i det å være, jeg prøver å forstå, se, være nysgjerrig og gjenskape møter slik at du kjenner det på pulsen gjennom min penn. Ta en titt på min instagrakonto #feelgoodmagasin. Her deler jeg inntrykk fra mine reiser, øyeblikk som gir meg god energi, som beriker, gir næring til sansene, som gir ro, men også livsglede og energi. Det behøver ikke være ekstragavant, gjerne nedpå og lavmælt, men kan også være storslått og vidunderlig. Jeg håper også man kan lære noe, se og gripe muligheter når alt er som på det mørkeste. Optimisme og takknemlighet vil alltid være viktig for meg. Feel good and do good, er min visjon og står som en lederstjerne i mitt liv og i mitt prosjekt.

Legg igjen en kommentar