Livet er tid. Det er min tid, din tid, vår tid. Å styre tiden helt kan ingen. Dette lille ordet på bare tre bokstaver har mange fasetter. Akkurat nå sitter jeg på flybussen, på vei til flyplassen og har skrivetid. Bussjåføren passer tiden.

For noen år siden var det en mann som kalte meg «frøken ur». Jeg skulte fornærmet bort på ham, men sa ingenting. Han hadde jo rett. Som prosjektleder i utkant-Norge, måtte jeg holde tritt med tiden. Vi skulle ha pauser, måltider, gruppearbeid, innlegg og diskusjoner. Mot slutten av dagen, måtte jeg passe busstiden for så å rekke båten, som igjen korresponderte med toget. Roar skulle bare ta båten sin ut til øya der han bor. Mulig tiden står stille hos eneboeren på Litle Færøy. Roar eide nemlig tiden denne dagen, min var belagt.

Egentlig er jeg som Roar, bevisst på fri tid. Derfor har jeg innført noe jeg kaller «sosetid». Det er den tiden jeg ikke lar meg styre av hverken tidsur eller mennesker, men lar tiden flyte fritt. Uten dette tidsrommet, klarer jeg nemlig ikke å finne på ting, drømme, leve, være fri. Noen ganger ønsker jeg at «sosetiden» skal være ubegrenset, men det lar seg naturligvis ikke gjøre. Som alle andre har jeg tider å passe på. Det må nok selv Roar avfinne seg med en gang i blant også.

For et par uker siden fortalte jeg om denne «sosetiden» til en dame i et selskap. Det var mørkt ute og snødde tungt. Det summet av ukjente stemmer og stearinlysene blafret inne i den varme stuen i det røde huset. Vi satt tett og nøt fritiden en fredagskveld.

-Mener du at du virkelig har en egen «sosetid»? Hun så min vei med sunket hode, og fortsatte fremoverlent, slik at jeg kunne høre henne bedre:
-Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en slik tid.
I ettertid har jeg lurt på hvilket forhold hun har til sin egen tid.

Vi nordmenn har alltid lært at tiden er kostbar. Vi må ta tak i tiden med det samme, få gjort noe. Det ligger dypt i oss å utnytte tiden til noe helt konkret. Man sløser ikke med tiden.

Vi skryter av travelhet og måler tid i alle sammenhenger.
«Varte det så lenge sa du? Hvor lang tid brukte du på det da? Hvor mange timer tok det?»
Er det noe vi moderne mennesker misliker sterkt, så er det tidstyver. De sniker seg på oss som klegg, dukker opp uten forvarsel, suger seg fast og bruker opp tiden vår. Ordknappe nordmenn, er om mulig enda mer tause i vår tid. For å prate for mye anses som bortkastet. Såfremt man ikke er veldig flink til å snakke fort da.

Vi er alle utsatt for tidspress. Tidsklemma er svært ubehagelig. Den er sakte i ferd med å ta knekken på det travle mennesket. Det er jo så uendelig mye som skal klemmes inn i tiden. Mer og mer, virker det som. For det moderne mennesket er tiden som oftest en utfordring. Vi følger tidstabeller slavisk. Tidtrøyte har gått ut av vokabularet for lengst.

Det er tidlig morgen her jeg sitter humpende på bussen med tastaturet i fanget og filosoferer over tid. Et perfekt tidspunkt for skriving og refleksjon.

Å leve i tiden er det noe som heter. Jeg tolker det som å leve i nået, i en vid lomme der tiden opphører. Det er den gode tiden! Det er den travle nordmenn drømmer om.

For én ting står skrevet i stein; en dag tar tiden slutt, men i mellomtiden kan vi jo gi oss selv selv mer kvalitetstid. Være bevisste vår egen tid. Styre unna rundetider, overtid, tidsfrister, dårlig tid og heller ta oss tid til å nyte blomstringstiden. I naturen går tiden sin naturlige gang. Når våren kommer dukker tidshelter opp, lik knopper som langsomt strekker seg opp mot himmelen i full blomst.

Der det er liv, er det alltid en tid. En harmonisk og god tid. Jeg ønsker meg mer av den tiden. Solen går opp og solen går ned, det er natt og det er dag. Det blomstrer. Fin vår og god tid skal det bli!

Ha en riktig god søndag!

Hilsen Gullaug

redaktør og eier av FEELGOOD – Norges mest autentiske livsstilsmagasine