Rått, vilt og vakker


Svalbard ligger avsides og er lite påvirket av mennesker. Øyene er et spesielt stykke Norge i et av verdens nordligste landskapsområder. Vi har reist fra 18 plussgrader i sør, til 2 minus i nord. Småkald vind streifer ansiktet på vei ned flytrappen. Det er mai og snø på fjelltoppene.  

 

Tekst: Gullaug Pless Foto: Trond Johan Andersen

 

Svalbard betyr landet av den kalde kyst. Øyene i Arktis ligger midt mellom fastlands-Norge og Nordpolen. Store deler av landskapet er dekket av is og snø. Naturen er sårbar med unik fauna, rikt dyreliv, fisk og et 100-talls gjeste-fuglearter. 

Jeg har sett frem til å oppleve Svalbard og føler meg privilegert som får muligheten til å komme hit og skrive om mine opplevelser. Hjertet banker ekstra hardt for dette norske området lengst nord. Øyene i Nordishavet er vår arktiske juvel. Hvitt, blått og ubesudlet. Ekte og naturlig. Oseaner av stillhet i åpne, islagte landskap. En slags himmel på jord. Et sted du trår varsomt. 

 

 

Longyearbyen ble grunnlagt i 1906 som en følge av de rike kullforekomstene rundt Isfjorden. Taubanesentralen og de ikoniske taubanebukkene står igjen som rustne minner. Gruve 3 har fått  ny misjon som turistattraksjon og frøhvelv. Etter at kulldriften opphørte, satses det for full på turisme, men bygningsavfall, hundrevis av tilfeldig parkerte scootere og rot, gir et dårlig førsteinntrykk. At en skolelærer ser seg tvungen til å plukke opp sneiper fra bakken på vei til og fra skolen gjør meg rett og slett opprørt. Å vise respekt for omgivelsene burde være en selvfølge. Det finnes ikke et tre på Svalbard, så alt blir ekstra synlig, særlig når det er snøsmelting som nå. Veksten i turismen har tredoblet seg fra 2014 til 2018. At noe fremstår røft må man faktisk tåle i et nedlagt gruvesamfunn. Det er estetikk i råskap og i det forlatte. “Forfall estetikk”, kaller fotograf Trond det. På grunn av permafrosten ligger vannrørene synlig i dagen og fortoner seg som de vakreste kunstinstallasjoner. Enkle, fargerike trehus med flate tak kler omgivelsene. Bakre husrekke i Longyearbyen ligger der som en forlatt spøkelsesby. Husene ble fraflyttet etter forrige ras og rasfaren truer fortsatt. Når man får kjennskap til bakenforliggende årsaker, er det enklere å forstå hvorfor det er som det er, og ser ut som det gjør. Det er lov å skilte i Longyearbyen, men et strengt skiltprogram begrenser skiltingen.  Å lokke til storstilt handel av tekstiler derimot, harmonerer dårlig med bærekraft, selv om merket heter aldri så mye Lars Monsen. Plastposer er definitivt ikke hjemmehørende i polare strøk, selv om de er av den miljøvennlige sorten. Det er noe med signaleffekten og turistenes inntrykk. Plast anses som fy uansett. 

 

I 2016 ble Svalbard tildelt status som bærekraftig reisemål av Innovasjon Norge. På nettsidene til visitsvalbard.com står det at merket ikke betyr at de er ferdige med bærekraftarbeidet i Longyearbyen, men at det er en evigvarende prosess der man steg for steg skal bli bedre i måten å drive turisme på. Hva som prioriteres er ikke godt å si, men at bærekraftarbeid til enhver tid står på agendaen er betryggende når man vet at turismen vokser i rasende fart. 

Forskere studerer klimaforholdene på Svalbard med lupe. Temperaturene stiger raskere i Arktis enn noe annet sted på den nordlige halvkule. Det blir varmere og grønnere, nye dyrearter og planter fra sør erstatter gamle som lever der i dag. Isbjørn og sel får problemer med å finne is. Tidlig blomstring skaper problemer for insektene. (red. anm. forskning.no 11. 4.2019). Bærekrafttiltakene på Svalbard haster. 

-Hvor får vi den beste kaffen i Longyearbyen? 

Linn Cecilie Blekkerud er fra Modum i Buskerud, men bor og jobber i Longyearbyen på fjerde året, og er kommunikasjonssjef for Visit Svalbard. Linn foreslår at vi setter fra oss bagasjen på hotellet og møtes på Fruene midt i gågaten. Påsmurte blingser og håndlaget sjokolade fra verdens nordligste sjokolademakeri frister i disken. På menyen er det 18 smaker med de kreative navnene; Sea Kiss, Snow Flake, Gruve 7, Ny Ålesund, Reinrose og Arctic Chill. Du kan kjøpe sjokolade i løsvekt eller i dekorative gaveesker med sølvstrikk rundt. På  en smal benk i et lite bakrom produseres den smakfulle Svalbard-sjokoladen på løpende bånd. Vi bestiller hver vår påsmurte blings og håndbrygget kaffe. Finner er hyggelig bord i kafeen der det summer på ulike språk. Undertegnede nyter i tillegg en eksklusiv sjokoladebit med salt karamell. Jeg må ha med noen godbiter med hjem. Sjokolade er et søtt, godt og bærekraftig minne. 

 

–Hvordan er det å bo i Longyearbyen ?

–De fleste som kommer for å jobbe på Svalbard blir boende lenge. Jeg har vært her i fire. Når jeg er nede på fastlandet, lengter jeg alltid opp igjen. Jeg traff kjæresten  her oppe, smiler hun lurt. 

Jeg for min del, er en håpløs romantiker og ser for meg en romanse under stjerneklar polarhimmel. Hvordan det egentlig skjedde kan jeg bare spekulere i, det forblir en hemmelighet mellom dem.

Samboeren til Linn jobber i Svalbard Adventures, og begge er glade i naturen. Man må nesten være det for å trives i det ekstreme klimaet, med kald mørketid på vinteren og korte, kjølige somre. 

-På denne tiden av året gjør innbyggerne alt for å blende vinduene for å sikre nattesøvnen, forteller Linn. 

I motsetning til de lokale, gleder jeg meg til å oppleve den lyse polarnatten. Like mye som været, er naturligvis isbjørn den store snakkisen her oppe. Linn har opplevd verdens største landlevende rovpattedyr flere ganger. 

–For ikke lenge siden hadde vi besøk sørfra. Vi dro på tur som vi pleier, tok med grillmat, børse og skulle overnatte i en fangsthytte. Da vi begynte å grille utenfor hytta, kom det raskt en isbjørnbinne med unge gående mot oss. De besøkende sørfra fikk hakeslepp, gliser hun. 

Alle som ferdes utenfor bosetningen på Svalbard må ha våpen for å skremme vekk isbjørn. Linns følge  skremte isbjørnene med signalpistol på 150 meters hold, men det måtte enda en salve til for å skremme dem helt vekk. 30 meter er den absolutte grensen, da skyter man for å drepe. Heldigvis slapp de det. Å skyte isbjørn vekker fort ramaskrik langt utover Norges grenser. 

 

Utenfor Svalbard Hotel Polfareren hviler et kraftig, hvitt reinsdyr fredfullt mellom gresstuster og gammel snø. Bortenfor står et par biler parkert. Etter å ha sjekket inn, blir vi hentet av Ragnhild Utne og og Nansen, den 3 måneder gammel Husky-valpen hennes. Ragnhild er guide og daglig leder i Gruve 3 som var i drift fra 1969 til 1996. Den ligger i den nordre siden av Platåberget. Den ytre delen mot vest er åpen for guidet omvisning. Østre del inneholder det berømte, globale frøhvelvet. Der kommer  ingen inn. Vi står i garderoben i Gruve 3, klare for å skifte slik som gruvearbeiderne gjorde for bare 22 år siden. 

–Alt ble forlatt den gangen, forteller Ragnhild. Kjeledresser, hjelmer, støvler og sko står klart til oss. 

-Godt valg ! Sjefshjelmen er hvit, ler Ragnhild. 

Så ledsages vi inn i mørket, mens Nansen står i bånd på gårdsplassen. Polarhunder skal tidlig krøkes. 

–Vil dere gå 650 meter inn? Når det er «vanlig» omvisning går vi bare 350 meter. Vi har ikke tillatelse til å gå lenger enn det av sikkerhetsmessige årsaker, men siden vi er så få kan vi gjøre et unntak, forklarer Ragnhild.

Fotografen og mannen min nøler ikke et sekund, jeg må tenke meg grundig om av frykt for klaustrofobi. Gruvearbeiderne  brukte gammeldagse metoder for å hente ut kullet. Utstyret var utdatert da de stengte dørene og kunne ikke benyttes videre i Gruve 7, den siste gruven i drift på Svalbard. Gruve 7 forsyner hele Longyearbyen med strøm. Gruve 3 står tilbake som et levende museum. Ting står stort sett der de alltid har stått. Vi starter i verkstedet, vandrer videre innover og innover til vi i et «tverrslag» ser inngangen til den gamle frøbanken. 200 meter  lenger inn,står det en stålcontainer merket ‘Arctic World Archive’. Her lagres verdifulle filmer og utrolig nok en digital versjon av Edvard Munchs «Skrik». Etter litt om og men blir jeg med videre innover de siste 100 meterne. Det er litt skremmende, men jeg føler meg trygg. Lyset fra hodelyktene og guiden Ragnhild viser vei. På 650 meter har vi utrolige 300 meter fjell over hodet. Jeg orker ikke reflektere for mye over akkurat det, fokuserer heller på hvor krevende det må ha vært å jobbe som gruvebas i stummende mørke. Arbeiderne ble kjørt inn med tog om morgen og ut igjen om kvelden. De heldigste hadde lunsjpause ute i dagslyset. Ikke bare er det mørkt, en gruvebas jobbet langflat på magen i 60-90 cm høyde. Det må ha vært utrolig anstrengende. 

–Det var mange vonde rygger etterhvert, bekrefter Ragnhild.
Gruve 3 er 3,5 kilometer dyp. De som jobbet lengst inn, så ikke dagslys i det hele tatt i løpet av arbeidsdagen, men hadde et stort opplyst rom i midten der de spiste lunsj. På tross av dette, var samholdet spesielt og godt.
–Det er flere tidligere gruvebaser som kommer hit på besøk, forteller Randi. 
I Østenden av Gruve 3, ligger verdensarven, også kalt dommedagshvelvet, offisielt Svalbard Global Seed Vault. Det skal utforskes siden. 

–Husk tykk ullgenser!!! 

Guiden, en dame i en stor rød og hvit genser, veiver med armene og roper opp mot oss. Bak henne står bilen til Svalbard Adventures. Nå skal vi på tur. 

 Veronika Sund er utdannet norsklærer, og har jobbet i tre år som guide for Svalbard Adventures. Før det bærer avsted til en brief sammen med den irske turisten Simon, henter hun matpakker til alle fem på hotellet. Vi skal ut med rib til iskanten. En tur som tar ca. 5 timer. Da må vi ha med oss niste.

–Det er bikkjekaldt på fjorden. 5 minusgrader og vind. Det betyr bortimot 10 effektive kuldegrader og vel så det. Dere blir svette når dere har fått på dere alt dette her, så det er bare å komme seg ut av huset fortest mulig når dere er ferdig påkledd, sier hun. 

Og fortsetter:

-Det er jeg som er skipper ombord.  Når jeg sier at dere må sitte ned eller stå helt stille, mener jeg det.

Veronika er tydelig og bestemt. Hun skal stå bakerst i båten å styre. For å holde riktig kurs må hun ha fri sikt over hodene våre og da må vi naturligvis sitte.

Jeg trer på meg to par ullsokker og beholder boblejakken under varmedressen. Med digre snøbriller og svære votter, er Zombie rette beskrivelsen. Kan det virkelig være nødvendig med alle disse klærne? Det skal vise seg at jeg kunne hatt på meg enda mer.

-Se, langt der ute er iskanten og isbreen!  Det ser mye kortere ut enn det er, nærmest roper Veronika og peker fra bakerst i båten en stund senere.

Hun har helt rett, 5 mil er drøyt for landkrabbene sørfra.

Man mister fort begrep om avstand og hodet føles som en tykk ulldott. Med isvind i ansiktet står vi han av. Furet værbitt og så videre. Det er litt den følelsen jeg får her oppe. Vi ser og ser, kjører og kjører. Humper og dumper over bølger så sjøsprøyten står. Det bærer utover og utover, områdene føles uendelige. Alt er så likt, nesten ensformig, men samtidig mektig. Hvitt overalt, noen blå nyanser her og der. Ingen store kontraster, bare jevnt mye og skarpt lys. Og veldig, veldig stille. Det føles som det bare er oss, vinden og fuglene i hele universet. Når vi nærmer oss breen, stopper vi et godt stykke unna for å fotografere og se etter liv. 

Isbreen består av lag på lag med is i ulike grå-blå nyanser som strekker seg ned til isfjorden og avslutter ved kanten. Breen har kalvet, det vil si at en del av den dupper fritt rundt i havet som en vakker isblå edelsten formet av naturen. Den glitrer i solen. Når fotograferingen er ferdig, drar vi til en annen vik for å se etter dyr. Vi ser og ser der også. Nærmest myser inn i kikkerten, men forgjeves, det er ingen gulaktig flekk som minner om isbjørn, alt er fortsatt  bare nyanser av hvitt. Men, joda, det er faktisk liv det borte. Plutselig ser vi et svært brunt beist, en hvalross med enorme hoggtenner. Den duver fredelig i iskanten. 

-Fargen er brun etter en stund på land, men skifter til rosa hvis den er lenge uti det kalde vannet, forklarer Anniken. 

Hvalrossen har lite hode og bredt munnparti med mange korte, stive værhår. I likhet med selene har ikke hvalrossen noe ytre øre, men kan i motsetning til dem bøye bakbeina under kroppen slik at de kan gå på land slik som sjøløver gjør. Vi er enige om at dette må være en diger hann. Voksne hanner er rundt 3,5 meter og veiere ca. 1500 kilo. Skinnet til hvalrossene er ekstremt tykt og hos voksne hanner er det ofte også dekket av runde utvekster, spesielt  i nakkepartiet. Hvalrossen er en merkelig skapning med underlig kroppsfasong. Litt morsom også! 

Er du fugleelsker er Arktis definitivt stedet. Fuglene svever over oss  hele tiden. Etterhvert slår vi av motoren og spiser niste med votter og nyter varm kaffe og solbærtoddy i store slurker midt ute i intet sammen med fuglene. 

Før vi returnerer til kaien, tar Veronika oss med på en «rask» omvei for å  oppleve fuglefjellet. Etterhvert mister alle utenom Veronika stedsansen. Man må være kjentmann for å orientere seg i polare farvann. På fuglefjellet yrer det av liv. Etter en stund blir fingre og tær gjennomfrosne. Jeg fryser så det gjør vondt  på tross av all klærne jeg ikke skjønte hvorfor jeg skulle ha på meg. Jeg er småsliten av is, vær og vind, men fornøyd og takknemlig for å ha opplevd så mye natur. Den er så mektig og gjør noe med meg. Man blir ydmyk for universet, om man kan være så pompøs å si det slik. Veronika fryser ikke. Hun vet hvordan man kler seg etter forholdene i Arktis. Som hun sier, «alt blir en vane». 

 

Om kvelden inntar vi en velfortjent nordisk smaksmeny på Huset, forsamlingshuset fra 1951 øverst i dalen. Huset var det første stedet det ble tillatt å servere alkohol på Svalbard på 50-tallet. I dag er huset viden kjent for sitt internasjonale kjøkken og en av Skandinavias største vinkjellere med 20 000 flasker. Huset står på White Guides prestisjetunge liste. Innredningen er lun og belysningen dempet, slik det gjerne er på finere restauranter på kontinentet, men er antagelig det siste man forventer i Longyearbyen. Servitøren vår, Signe, holder profesjonelt øye med oss hele kvelden. Opprinnelig er hun fra Årdal, men bor i Oslo. Hun har vært i Longyearbyen i 3 uker og skal ned igjen til Oslo når det nærmer seg høsten. Hun vil ta fagbrev som servitør, og så håper hun at hun kan ta sommelier-utdannelse samtidig. Signe er nøye med å forklare alle de deilige rettene. Det som bringes til bordet er matkunst av høy klasse og en Michelin-stjerne verdig. Tenk så gøy det hadde vært om Michelinguiden kastet øynene på Arktis!  Hvem vet, kanskje det skjer en vakker dag, tenker jeg.

 

Nordisk smaksmeny servert på Huset restaurant

Menyen består av følgende: Gubbrøra Tartar av rotselleri med Svalbard-rype Fritert gjærmajones, selleri og hasselnøtt Potetkrem Tindved og rabarbra Isfjord torsk Kongekrabbe og sjøgress Reinsdyrflatbiff fra LapplandLøk og kål Solbær og melk.

Etter middagen tar vi en biltur gjennom den lyse polarnatten. Dagen er helt lik som natten, bare med mindre folk. Fotografering ved midnatt er en sjelden og annerledes erfaring, men på bildene ser man ikke forskjellen. Den må oppleves. 

 

Før avreise dagen etter rekker vi en tur innom Svalbard Museum., Der kan du blant annet se utstoppede dyr, lese om faunaen, se en autentisk fangsthytte og lese deg opp på gruvehistorien. Vi tar en siste tur opp bakken med den gamle, rustne bilen vi har fått låne  under oppholdet. Trond og jeg valser i søla bort til frølageret for å fotografere. Svalbard Globale Frøhvelv er rangert som verdens 6. beste oppfinnelse av The Times. Det er også verdens største sikkerhetslager for frø fra hele verden. All verdens genbanker sender frøene sine hit i tilfelle de skulle miste sine egne. De klimatiske forholdene inne i østenden av det som en gang var Gruve 3, egner seg godt for lagring av frø. Det går tre tunneler parallelt på 150 meter innover i fjellet. Alle frøene er lagret i en database og ligger fysisk lagret på hyller. Frøene er pakket i aluminiumsfolie og forvart i plastbokser. Der ligger de trygt for fremtiden. Land kan ta ut og inn frø når de ønsker og har behov. Lagringsplassen er gratis for 1750 plantegenbanker i verden. Det er den norske staten som har påkostet anlegget. 

Det er stort å tenke på at man langt inne i fjellet i en nedlagt kullgruve på Svalbard, oppbevarer matforsyninger for hele verden. «Mat» for evigheten bak fire dører omslynget av permafrost. Det er nemlig permafrosten som gir de gode lagringsforholdene i gruven, men i 2016 sviktet den,  og frøbanken måtte forbedres. Siden november 2018 har området vært avsperret og det er oppført et nytt servicebygg og en ny undergang til hvelvet. Adgangen til frølageret er nå strengt begrenset til to-tre ganger i året. Fronten på frøhvelvet og det nye servicebygget er tegnet av arkitektkontoret Snøhetta. Bygget skal også tjene for seremonielle handlinger i forbindelse med overlevering av frø som flys inn fra hele verden. Fasaden til frølageret er utsmykket med kunstverket Perpetual Repercussim, av den norske kunstneren og arkitekten Dyveke Sanne (1950-). Det er en prisbelønt og belyst installasjon. Materialene er stål, speil og prismer kuttet i triangler i ulik størrelse. Om sommeren reflekterer den midnattsolen og om vinteren lyser den opp polarnatten med fiberoptikk. Turkise og hvite lys reflekteres mellom speilene. Det er som en science fiction novelle, speilene på utsiden gir en hentydning til eventyret og på innsiden i mørket lagres drømmer for fremtidens hage.  

Når vi går mot flyplassen, lar vi lar nøklene stå i tenningen på den gamle bilen med ZZ-skilter, slik vi har gjort siden vi kom. Det er sånn de pleier å gjøre det her oppe i Longyearbyen, har Linn forklart oss.  

 www.visitnordnorge.com 

 www.visitsvalbard.com 

 


Om Gullaug Pless

FEELGOOD magasinet er min lidenskap, min idé, mitt livsprosjekt. Det handler om hvordan jeg ser verden og det jeg ønsker å formidle. Det er mine impulser skapt med min briller på, men også andres, mennesker som deler den samme ideen, livsfilosofien, og som har den samme formidlingsgleden som jeg selv har. Jeg er nysgjerrig og trigges av det ektefølte, det som skapes med pasjon og hengivenhet. FEELGOOD er et univers av godhet, et rom der jeg ønsker å formidle og dele gode sider av livet, det å leve og det å være menneske i travelhetens tid, her og nå i et rolig tempo. Reise og oppdage steder, kulturer, se god kunst, fin design, smake velsmakende mat, dele, gledes og leve litt langsommere. Menneskelige møter gir meg stadig ny innsikt i det å være, jeg prøver å forstå, se, være nysgjerrig og gjenskape møter slik at du kjenner det på pulsen gjennom min penn. Ta en titt på min instagrakonto #feelgoodmagasin. Her deler jeg inntrykk fra mine reiser, øyeblikk som gir meg god energi, som beriker, gir næring til sansene, som gir ro, men også livsglede og energi. Det behøver ikke være ekstragavant, gjerne nedpå og lavmælt, men kan også være storslått og vidunderlig. Jeg håper også man kan lære noe, se og gripe muligheter når alt er som på det mørkeste. Optimisme og takknemlighet vil alltid være viktig for meg. Feel good and do good, er min visjon og står som en lederstjerne i mitt liv og i mitt prosjekt.

Legg igjen en kommentar