Mesteren av sakte fotografi


Foto: Trond Johan Andersen

Morten Krogvold ser ikke på seg selv som et lykkelig menneske, men han vet å sette pris på øyeblikket. Han ser seg våkent rundt i rommet «flott a gitt», blikket vandrer ut vinduet, han bemerker at det er så fint om høsten når bladene har falt og vi ser helt hjem til kongen.

Tekst: Gullaug Pless Foto: Trond Johan Andersen

Jeg er nysgjerrig på mesterfotografen og mennesket Morten Krogvold.

Alle i Norge vet hvem han er. Spør hvem som helst om navnet på en norsk fotograf og alle svarer mest sannsynlig Morten Krogvold. ’Il maestro’ som FEELGOOD-fotograf Trond Johan Andersen kaller ham. Denne mannen er «min» i over en time og jeg føler at jeg kjenner ham allerede. Han utstråler en sjelden vitalitet, og energien fyller rommet. Han fremstår avslappet, nedpå, likandes og våken. Det er en fin start.

 

I stuen vår henger det to fotografier av Morten Krogvold. Store, sort-hvite fotografier med enkle sorte rammer og hvitt passepartout. Motivene er utydelige, utviskede, mystiske og stemningsfulle. Det ene med diffuse skulpturelle menneskekropper og uskarpe lysekroner i bakgrunnen. Det andre har trær med kronglete grener og skinnende reflekser i bladene. Eventyrlige og fabelaktige motiver som bærer med seg en bakgrunnshistorie jeg ikke kjenner til. Og det er fint, for da kan jeg undre meg og skape historier selv.

 

Foto: Trond Johan Andersen

FEELGOOD-fotografen vil gjerne fotografere Morten før intervjuet, eller samtalen som jeg liker å kalle det. En samtale er toveis, det er dialog. Jeg foretrekker samtaler. Han skulle gjerne sett at Morten hadde lysere klær. «Unnskyld meg, er det noen som har sett Morten Krogvold kledd i noe annet enn sort»?
Latter. ‘Breaking ice’ og listen er lagt for den gode samtalen.

Jeg vet at du var syk som barn, at du fikk ditt første fotografiapparat da du var 12 år, så vi trenger ikke å ta hele historien…

-Jeg visste jo ikke den gangen at det var en fantastisk gave. Uten sammenligning forøvrig, men da jeg fotograferte Astrid Lindgren og var sammen med henne en hel dag, fortalte hun meg at hun fødte et barn da hun var 16 år. Det var skandale i Småland for over 100 år siden. Hun tok barnet til København og forlot det i tre år inntil hun ble myndig. ‘Hvis jag inte hade lämnat mitt barn, hade jag fortfarande varit en författare, men inte en berømd författare’, sa hun. Det har jeg aldri glemt…
Det er noe i det med med smerten og ytterpunktene, eller?
-Ja, uten å romantisere…

-I vår tid, når alt går så utrolig hurtig for seg, hvilken plass har fotografiet? Vil de unge nok? Er det tilstrekkelig med vilje for å bli fotograf?

Fotografen rynker pannen, ser bort på meg;
– Nei, kommer det kontant.
-Du kan sammenligne det med Kenyanske titusenmeterløpere, eller boksere, de bokser eller slår seg frem til en tilværelse. I dag tok jeg taxi til studio. Sjåføren var pakistaner. Vi hørte på Siv Jensen som leste statsbudsjettet på radioen. «Det er ikke til å fatte hvor bra dette landet er med pappapermisjoner bla bla », sa taxisjåføren.  
-Det er to, nei forresten tre ting med de unge fotografene i dag. Nummer én, vi har det for godt her i landet. Hvilket kanskje kan høres litt gammeldags ut. Det andre er at det er så fordømt enkelt å ta et bilde. Det tredje er at de unge ikke har det kulturelle fundamentet som må til å for å ta et godt bilde. De vet ikke om kunsten, om hva som tilsier at det er et bra eller et dårlig bilde. Ser det kult ut, er det et bra bilde da?! De tror det holder, men det finnes selvsagt unntak.  Jeg jobber mye i mørkerom, bruker mange, mange timer for å få frem et bilde. Det er veldig lett å være kul fotograf fra Grünerløkka med capsen bak frem og ta ‘kule’ bilder, men det er det 25 millioner andre som gjør på samme måten i andre land. Du må ha en referanse i det kulturelle begrepet, i kunsten.

 

-Hvis du er født i Oslo og tar det samme bildet som om du er født i Dhaka, Nairobi eller Helsinki, har du et problem. Da er det kameraet som har gjort disse bildene, ikke deg. Det er ingen tvil om at maleren Edvard Munch var en Skandinavisk kunstner, eller at musikeren Jan Garbarek med sin ‘nordic sound’, kommer herfra selv om det er totalt globalt og internasjonalt. På tross av at han opprinnelig er fra Polen, så hører du lengselen og det nordiske i musikken til Garbarek. Internett er fantastisk, men det er også problemer med det, man ser for mye og mister sin egenart.

-Javel. Kan man se seg bort, mener du?

-Ja, du må være selektiv. Det handler om det daglige arbeidet.
Han drar et sagn fra Hellas som er mer enn 3000 år gammelt;
«Har du hørt historien om gutten som kunne løfte en okse?
Han løftet den hver dag siden den var nyfødt.»

 

Foto: Trond Johan Andersen

Det er åpenbart at det er den harde veien som må til, skal man strekke seg etter en mester.

 

-Når du sitter med alle elevene foran deg i en møtesal på Vågå hotell, ser du fort talentene?

-Ja, de ser jeg allerede første dagen. Det handler ikke om bildene, men om gløden, måten de lytter på. Måten de byr på seg selv.

Jeg er mindre interessert i bildene enn jeg er interessert i personlighetene, for de fikser bildene etterhvert. Det å arbeide hardt, er det store talentet. Et godt eksempel på det er Trond (FEELGOOD- fotografen); «Du var opptatt av hvordan jeg hadde det, samt at du begynte å fotografere etter at en hjernesvulst svekket synet ditt.»

 

-Har vi mistet utholdenhet i dagens samfunn? Har den gått tapt? Tror du det er mange som vil alt for mye?
-Du er inne på noe der… Hvis du som ung fotograf må være på nettet to-tre timer hver kveld, kan du gi opp. Du må fotografere hver kveld! Du lærer ikke å svømme ved å lese om svømming.

-Hva er det som får deg til å jobbe så iherdig med studenter, lære bort, gi av deg selv og dele kunnskap år etter år?

– Det er noe med det at jeg ble hengende etter på grunn av sykdommen jeg hadde som barn. Jeg kunne ikke lese før jeg var over 10 år og hadde bare besøk 40 minutter, fire ganger i uken. Jeg fikk ingen undervisning mens jeg lå på sykehuset. Sent i tenårene, ble jeg møtt av noen av Norges største kunstnere som hjalp meg med undervisning. Etterhvert forstod jeg verdien av å gi noe tilbake.

-Jeg tror kanskje at svaret er at da jeg for mange år siden fylte 50 år, (Morten fylte 67 i mai) hadde jeg 120 gjester i atelieret mitt, 90 av dem hadde jeg truffet på workshopene mine. Hvis jeg mot formodning skulle bli 70 år og ha en feiring da, regner jeg med at 85 prosent av gjestene vil være venner fra mine workshops. Jeg har fått ekstremt mange venner og mye impulser opp gjennom årene. Å undervise, gjør at jeg må skjerpe meg, forflytte meg og holde meg våken. Jeg kjører ikke på autopilot.

 

Snart skal Morten ha workshop i Venezia igjen. Åtte av deltakerne deltok i fjor (også). Han kjører nytt opplegg og bruker følgelig tid på å oppdatere stoffet.

-Jeg bruker mye tid på å fornye forelesningen. Jeg opplever at workshop’ene (også) har styrket min fotografering og jeg føler samtidig at jeg gjør nytte for en del mennesker.

Det at Morten Krogvold valgte Vågå for sine workshops i Norge, var forøvrig helt tilfeldig. Han skulle holde et foredrag på kulturhuset i Vågå i 1989 og lurte på om det kunne være et kult sted fordi det lå langt oppe i Jotunheimen. Siden har han vært der.

 

-Hvis alle drar hjem fungerer det ikke. Vi må være sammen 24 timer i døgnet og vi må ut på bondelandet.

Morten kjører også tre-dagers miniworkshop i Oslo og workshops i Italia.

 

Jeg har lest at du liker å ha solid innføring i kunsthistorie på workshop’ene dine?

-Det kan sikkert Trond, svare deg bedre på enn meg, siden han har deltatt på flere av mine kurs. Jeg legger vekt på hele kulturfundamentet; musikk, film, teater, litteratur og kunsthistorie.


Som fotograf mener han det er viktig ha en oase å øse av, at man må ha grunnpilarene for at noe skal bli til noe bra. Aller minst handler det om kameraet. Å trykke på knappen er et resultat av en prosess.

 

– Jeg blir inspirert og lærer av dem som jobber lengst fra meg fotografisk sett. Der kan jeg hente noe. Du må hele tiden søke etter folk som er bedre enn deg, eller som tenker annerledes enn deg. Du lærer ikke nødvendigvis noe av bekreftelser.

 

Du er mest kjent for portrettene dine? Men, du har gjort mye annet også. Blant annet landskap og arkitektur.

-I klassen din gikk det sikkert også en en som ble kalt Leifa eller Peta. Det gikk en i klassen min vi kalte for Flytebrygga for han hadde så store føtter. Jeg husker ham bare som det. Jeg har gjort atten bøker, hvorav tre handler om portretter. Mange tror dessuten at jeg bare har gjort mørke bilder, hvilket også er ganske feil.

 

Hva ligger ditt hjerte nærmest når det gjelder sjanger nå for tiden?

Jeg prøver å fotografere det totalt tidløse i en serie som heter Time Exposure/Requiem. Da jeg gjorde mitt store prosjekt “Roma – syv vandringer”, fotograferte og stilte ut i Roma viste jeg bilder med mennesker som har forsvunnet, de festet seg ikke på rullen på grunn av den lange eksponeringstiden. Jeg har med noen få mennesker som såvidt er i bevegelse. Se for deg at du står foran Pantheon som er 2000 år gammel. Da den var 1500 år gikk Michelangelo forbi den, da den var 1850 år kom Goethe og Ibsen, så kom mine foreldre, nå har jeg vært der, så er jeg borte, så kommer barna og så barnebarna. Jeg prøver å gjøre noe som er større enn  meg selv. Vi er bare små brikker i et større spill.

 

-Neste års store jubilant er Pär Lagerkvist (1891-1974). Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1951 og har skrevet den beste diktsamlingen jeg har lest, ‘Aftonland’’. Der ga han oss metaforen; «Det er dugg i gresset, men mine føtter skal ikke gå i det gresset, men gresset fins.» Han snakker om ørkenfolket som forsvinner, i løpet av tiden er alle sporene borte.

 

Morten beskriver det som at vi beveger oss som en gjest i virkeligheten og forsvinner ut igjen. Han vil jobbe med det som blir stående, grunnleggende ting. Mesterfotografen er oppgitt over at det går så fort, også teknologien, selv om den er fantastisk.

 

Så man må ta seg tid?

-Jeg er ganske feig og har ennå ikke våget det, men jeg vil gjerne si til workshop deltakerne; «Vi drar og ser utover et landskap. Ser og ser i fem ‘fucking’ timer, så ser vi hva som skjer med dere.» Jeg kunne få protester, á la «har vi betalt for dette?»
Jeg kommer til å gjøre det en dag.

-Det er stor forskjell på tre og fem timer. Det er veldig, veldig lenge. Du vil se alle skiftningene i lyset. Du er nødt til å få noen tanker du ellers ikke får, særlig fordi du sitter sammen med en gruppe. Uten å bremse tempoet får du ganske få tanker. Uansett hvilket parti du stemmer, stemmer du for en vei i nærheten, billig brennevin, for segway, eller hva som helst. Hvis du tenker og ikke bare gjenkjenner, tenker du selvfølgelig på barnebarna dine! Det går dessverre så fort at de fleste bare gjenkjenner.  

 

Vi snakker videre om at ordet «slitsomt» aldri har vært brukt så mye som nå.  
Morten er litt oppgitt over at folk kan si det er «slitsomt» å fly 6 timer til Amerika, da det før i tiden tok 4 måneder med båt….

-La oss gå tilbake til de unge fotostudentene. Det er nok av talenter. Hvis du synes det er slitsomt å jobbe og bare må ha et klapp på skulderen, eller ikke vet hva som har skjedd gjennom århundrer, blir det vanskelig.

Forfatteren Ketil Bjørnstad og jeg har snakket om dette. «Hva skal du si til dem som ikke engang vet hvem Erik Bye er?» Han ler. Det går så fort!   

 

Måten Morten fotograferer på, er i slekt med de aller fleste beste fotografene i verden, bildene er en bonus, et resultat av en prosess. Han sier at han må holde øye med seg selv så han ikke sovner.

 

– Det er ubehagelig, men jeg ville aldri vært det foruten. Det er det daglige korreks på din egen utilstrekkelighet som må til. Det liker jeg. Jeg fotograferer ikke for et bilde, resultatet av en prosess blir til et bilde.

-Som skrivende menneske, er du sikkert interessert i hva min gode venninne forfatteren Tove Nielsen gjør når hun begynner på en ny bok?

 

Selvsagt er jeg det og nikker bekreftende.

 

  • Før hun begynner på en ny bok går hun til frisøren, kler seg pent, pynter seg, setter frem friske blomster, fordi hun vet (at) det tar to-tre år å skrive boken.

 

-Hva med drømmene dine?

-Drømmen min er å være alene en måneds tid på en hytte ved sjøen. Å kunne sitte der en måneds tid i november, i råheten og kjenne tiden begynne å gå langsomt, skrive og fotografere. For 100 år siden satt kunstnere i tre, fire måneder på hotell og jobbet i fred. De kom bare ned i matsalen til middag. Det er fascinerende å tenke på.

 

-Du er så engasjert på så mange fronter, hva skjer til neste år, i 2018?

-4 bøker og jeg skal ha en stor sommerutstilling på Haugar i Tønsberg sammen med Kitty Kielland. Forøvrig er Haugar det vakreste museet i hele landet.

Han sier han ikke har fritidsproblemer. Om han har noen fritid, vites ikke, det flyter antagelig over i hverandre. En bok skal lanseres samtidig med utstillingsåpningen den 5. mai 2018 og én før det, og så skriver han på en bok. Morten sier at han ikke har lykkes i kjærligheten, at han er livredd for at det skal skje. Han er ikke redd for å møte noen, men…  Dette det blir hengende i luften, men vi kan vel alle kjenne oss igjen i at forelskelsens og fascinasjonens rus kan alt skje. Hjemme har han det meste; atelier, mørkerom og kontor. Morten bor i kunstnerbolig på Bøler. Han liker lange dager alene, men veksler mellom det å være ute og treffe folk og ha hele møtedager.

Jeg har aldri jobbet så mye som jeg gjør nå, merker ikke alderen på energien, er bare ikke så glatt i huden lenger – sitat Morten Krogvold.

 

– Du, jeg har et tips til leserne dine, om man fotograferer på et høyt nivå eller ikke.

Morten Krogvold er ikke skåren for tungebåndet, her går det på inn og utpust, armene går opp og ned. Intensiteten er sterk. Det er såvidt jeg får lagt inn et lite spørsmål, men det gjør ikke noe så lenge godbitene triller ut på motsatt side av bordet.


– Å se ordentlig –  å se! Altså, jeg har gleden av å kjøre buss og se ut vinduene. For to måneder siden så jeg en ung mann på Theatercafeen. Hvor hadde jeg sett ham før? Ja, det var det. Han var klin lik Kafka! Så nå har jeg fått kostymeavdelingen i NRK til å kle ham opp i akkurat den skjorta som Kafka hadde. Han er forøvrig kelner på Theatercafeen. Jeg gleder meg til å fotografere ham… Når jeg ser etter ting som dette, har jeg det rikere.

 

Morten forteller historien om en gang dramatikeren Henrik Ibsen var i München.
-Det var den gangen de kalte unge folk som ønsket å dikte for dikterspirer. Ibsen sitter med sin frokost. Det kommer en ung mann bort til bordet til Ibsen;  
«Unnskyld, hvordan blir man en stor dikter, Ibsen?» ;
«Kan de beskrive fargene på deres hotellrom?»
«Nei!» Morten banker i bordet og nærmest synger det ut og fortsetter;
«De må se alt! Å dikte er å se!»

 


-Du husker vel  Simon and Garfunkel sangen ‘Slow down you move too fast’? Det er der hele det visuelle, kunstbegrepet og skrivebegrepet kommer inn i bildet.

 

Morten har virkelig fått opp dampen nå;

 

-Du må ta inn det andre går forbi.
«Det er alltid en blomst et sted,» sa Henri Matisse.
Fotograf Gunnar Smoliansky fotograferer bare rundt der han bor på Søder i Stockholm. Han legger igjen kameraet hjemme når han drar på ferie.
Det er med andre ord, sanseligheten som gjelder.

Morten fortsetter;

 

-Tilbake til det du spurte om, at det er så enkelt å ta et greit bilde?

De aller fleste har et kamera i dag. Fotografen kommer nærmere forfatteren i vår tid. Det må være en ‘personal approach’ og en story bak bildet. Fotografen er nødt til å tenke litterært. Et enkeltbilde er ikke lenger så interessant. Vi kan ikke stoppe tiden, hva er utfordringene og hva gjør vi med det? spør han filosofisk.

 

Jeg anser meg som ferdig med intervjuet. Blokka er stappfull med gode tanker, refleksjoner, sitater og utsagn fra Morten Krogvold, men FEELGOOD-fotografen vil det annerledes. Han har notert noen spørsmål i den lille, røde Moleskin-boken sin og setter brått og litt uventet øynene i sin mester.

 

Hvor godt menneske er du egentlig, Morten?

Det blir helt stille en stund i rommet, før il maestro svarer og humrer litt;

-Jeg tror jeg er et ganske godt menneske.
Klikk, klikk sier det i fotografens kamera. Aha, så det er nå han skal ta bildet med stor B!!

Hvor godt, fortell;
-Jeg vil folk vel. Tror faktisk jeg ønsker å gi mer enn jeg får. Vet ikke om noen jeg direkte misliker. Jeg har en rekke svakheter, men jeg har ikke svakheter overfor andre mennesker, for jeg vil folk vel. De som får til mer enn meg, løfter meg også. Hvis ikke, kunne jeg ikke undervist på den måten jeg gjør. De som kanskje kommer til å bli mine konkurrenter for eksempel. Jeg kan jo ikke ikke ‘pushe’ folk. Jeg er upraktisk og rotete. Kan ikke økonomi og disse praktiske tingene. Kanskje er jeg for snill?

 

-Ingen er supermennesker, det kommer ikke frem i sosiale medier at man har svakheter, skyter jeg inn.

-De beste er alltid de mest usikre. Hvis du begynner å bli høy og mørk, er det fare på ferde. Jeg var selv i en krisesituasjon mellom 2014 og 2016. Uten nære venner og familie, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i livet og i kunsten.

 

Jeg sniker inn et spørsmål til, mens vi enda har ham i vår hule hånd;

 

Hvor gjorde foreldrene dine?

– Mor kom fra vestkanten. Far var fra ‘Grünerløkken’, fattigområdet den gangen. Mor jobbet på kontor, var fra høy middelklasse og enebarn. Far var født i 1907 og ødela hele sin karriere, ville bli professor i engelsk, men han ble ekspeditør i herreekvipering. Han var alltid knust av at han ikke fikk tatt ut potensialet sitt. Han var såpass kuet med det at vi etter hans død fikk vite at han hadde en bror vi ikke visste om. Det var en annen tid. Det var flaut og det var en skam. Begge brødrene mine fotograferer på et godt nivå, de sørget for at jeg ble fotograf og lærte meg opp i mørkerommet. Vi er heldige og har godt samhold.

 

Et spørsmål til fra fotograf Trond;.

 

-Hva savner du mest i livet ditt, Morten? (Igjen konsentrerte klikk i kameraet)

Jeg savner enda mer tid til fordypelse, savner det å kunne være helt alene på den hytta jeg snakket om. Jeg savner ikke en kvinne nå, blir helt vettskremt over hva som kan skje på den fronten. Jeg savner den eksklusiviteten ved å bli plassert et sted i 5-6 uker. Jeg får en mulighet neste år. Jeg skal bo i huset til Ingmar Bergman, Hammars på Fårö, i mørketiden. Det gleder jeg meg til. Der skal jeg fotografere og skrive. Så får vi se hvordan det det går. Jeg gruer meg litt, det må jo gå igjen folk der.

 

Jeg ser det for meg, Morten Krogvold i de dunkle husene på Bergmans øy, i ‘skrivstugan’, mens vinden suser utenfor og spøkelsene går inn og ut av husene og skikkelsene smyger seg gjennom de knirkete dørene.

 

-Hva er den største gleden i livet akkurat nå?
(FEELGOOD-fotografen har hentet nok et spørsmål fra Moleskin notatboken sin. Klikk, klikk igjen. )

-Det er selvsagt det klassiske svaret, barn og barnebarn. Jeg er redd for dem, utenom det er det arbeidet mitt og vennene mine som betyr alt. Det at jeg ikke vet hva som henger på veggene 5. mai for eksempel. Jeg har gleden av å utforske denne verden med meg selv som instrument. Det er et helvete, men det gir mening.

Morten Krogvold sier som sagt at han ikke betrakter seg selv som en lykkelig person. Har ingen ambisjon om å bli det heller.
Han er glad sammen med venner og barnebarn, setter pris på alt. Men tenker ofte tanker som «når får jeg kreft»?! Han er ikke interessert i lykken. Han tenker ofte og kan si til seg selv «nok en gang hadde jeg flaks». Vi er alle dødsdømte, som han uttrykker det. Han er opptatt av å takke for dagen.

-Jeg er klar over det, er forberedt på at katastrofen kommer. Jeg gleder meg over alt  jeg holder på med. Jeg har ikke noe å pipe over. Holder meg oppegående og setter pris på de små tingene. Jeg har lært å skille vesentlig og uvesentlig.

 

(-30 år frem i tid lever hverken du eller jeg, kanskje du da, siden du er yngst? (fotografen myser bort på meg, et siste spørsmål please… )

Fotografen spør et siste spørsmål, og sitter klar med kamera;

-Hva ønsker du at betrakterene skal fortelle når de ser på bildene dine og hvilke følelser håper du fotografiene dine skaper? (Det var godt sagt om mitt bilde…)

 

Det blir helt stille i rommet. Som om knappenålen har forvillet seg inn i det tykke hotellteppet og funnet sin bolig der. Bare klikkene fra kameraet til Trond bryter stillheten.

-I mine beste arbeider tror jeg folk vil si når de ser bildene mine at jeg har gravd innover, at det ikke er noe på ‘ytan’, at det ligger en meditasjon, at jeg har prøvd å gå inn. Jeg har aldri ‘faket’ på effekter. Jeg går rett inn til kjernen som jeg aldri når.

 


-Det går ikke – jeg vil ha det ut, selv om det er diffust. «Foredle den ene tonen som kan romme alt,» sa Miles Davis. Det er et eller annet indre bilde jeg jager mot. Jeg var sammen med stjernefotografen Ralph Gibson i forrige uke. Han er den hotteste 79 åringen, venn av Lou Reed og Patti Smith. Han viste meg et bilde av en abstraksjon av et traktorhjul. Han har altså fått et levebrød av å skildre det negative rommet i et traktorhjul…

 

-Jeg er enig med de som sier, «kanskje man bare skulle få seg en jobb»? Men på den annen side, man trenger kunstnerne.

Så forteller han om Øyvind Hjelmen (profilert fotograf) som har deltatt på 15-16 workshops og som en gang snakket om Morten til foreldrene sine.
Foreldrene hans satt på Stord og så meg på Skavlan. Jeg var en raring.
«Jeg har sett Morten på TV, er han alltid sånn?»
Det var ikke noe kompliment.
Jeg representerer en verden de ikke forstod.

 

Etter intervjuet kommer jeg på at jeg glemte å snakke med Morten om fotografiene hans som henger hjemme i stuen. Men, jeg liker tanken på at vi har noe usnakket, at vi kan møtes igjen og samtale mer. Det er mye å lære av mesterfotografen.

 


Om Gullaug Pless

FEELGOOD magasinet er min lidenskap, min idé, mitt livsprosjekt. Det handler om hvordan jeg ser verden og det jeg ønsker å formidle. Det er mine impulser skapt med min briller på, men også andres, mennesker som deler den samme ideen, livsfilosofien, og som har den samme formidlingsgleden som jeg selv har. Jeg er nysgjerrig og trigges av det ektefølte, det som skapes med pasjon og hengivenhet. FEELGOOD er et univers av godhet, et rom der jeg ønsker å formidle og dele gode sider av livet, det å leve og det å være menneske i travelhetens tid, her og nå i et rolig tempo. Reise og oppdage steder, kulturer, se god kunst, fin design, smake velsmakende mat, dele, gledes og leve litt langsommere. Menneskelige møter gir meg stadig ny innsikt i det å være, jeg prøver å forstå, se, være nysgjerrig og gjenskape møter slik at du kjenner det på pulsen gjennom min penn. Ta en titt på min instagrakonto #feelgoodmagasin. Her deler jeg inntrykk fra mine reiser, øyeblikk som gir meg god energi, som beriker, gir næring til sansene, som gir ro, men også livsglede og energi. Det behøver ikke være ekstragavant, gjerne nedpå og lavmælt, men kan også være storslått og vidunderlig. Jeg håper også man kan lære noe, se og gripe muligheter når alt er som på det mørkeste. Optimisme og takknemlighet vil alltid være viktig for meg. Feel good and do good, er min visjon og står som en lederstjerne i mitt liv og i mitt prosjekt.

Legg igjen en kommentar