Kunstfotograf Lene Marie Fossen


Et sterkt øyeblikk. Gullaug Pless, redaktør Trond Johan Andersen, fotograf Lene Marie Fossen, fotograf Hilde Ottem, stylist på Hotel Amerikalinjen den 27. juni 2019.

FEELGOOD møter den norske kunstfotografen Lene Marie Fossen (33) på Hotel Amerikalinjen i Oslo 27, juni 2019. Hun har vært der et par timer allerede, blitt sminket for aller første gang i sitt liv og fotografert. Dette er det siste intervjuet som ble gjort med Lene Marie Fossen før hun døde tre måneder senere, 22. oktober 2019. 

Lene Marie blir sminket for frøste gang i sitt liv av stylist Hilde Ottem

Foto: Trond Johan Andersen

17, januar 2020 lanseres dokumentarfilmen «Selvportrett» om Lene Marie Fossen.
Regi: Margareth Olin, Katja Høgset, Espen Wallin.
VGs anmelder Morten Ståle Nilsen gir filmen terningkast 6. «Ekstraordinært sterkt», sier han.
Filmanmeldelse selvportrett

17. januar 2020 åpner fotoutstillingen «Gatekeeper« med Lene Marie Fossens bilder i Oslo,  Shootgallery

 

«I am an artist in heart and soul», sa Lene Marie, i en samtale med Morten Krogvold. De møttes for første gang under Nordic Light festivalen i Kristiansund i 2016. Morten Krogvold sier at Lene Marie er en av vår tids mest talentfulle kunstfotografer. Et naturtalent. Helt siden hun var barn har hun ønsket å stoppe tiden. Hun ville bli i barndommen. Med kameraet kan hun stoppe tiden!

Selvportrett

Hvor gammel var du første gang du oppdaget fotografi?

–Det kan jeg ikke huske helt, men jeg fikk mitt første digitalkamera da jeg ble konfirmert. 

Hadde du vært borti  kunstfotografi før det?

–Nei, men jeg har alltid vært kunstnerisk. Glad i bilder. Digitalkameraene begynte å komme på markedet da jeg var 15 år. Det kostet 2000 kroner for et lite Canon kamera den gangen. Jeg har alltid likt å reise, og det var det som vekket min interesse for fotografi. Så begynte jeg å eksperimentere på reisene mine.

 

Foto: Trond Johan Andersen

Du fotograferer mennesker og er opptatt av mennesket. Fortell!

–Det er noe fascinerende med selve mennesket. Alle du møter er forskjellige og har en egenart som jeg vil få frem i bildene mine. Fascinasjonen for mennesket gjorde at jeg ville bli portrettfotograf. Nå er jeg kanskje mest kjent for selvportrettene mine, men å portrettere andre er det jeg har drevet mest med. Det begynte jeg med tidlig. Jeg tok bilder av mennesker jeg møtte. På reiser laget jeg et kart over de stedene jeg ville besøke. Jeg gikk alltid motsatt vei av der turistene gikk. Inn i små gater. Tullet meg bort gjorde jeg også. I smågatene møtte jeg masse rare folk. Det var som en slags skattejakt.

Hvordan går du frem for å få kontakt med vilt fremmede?

–Man må være ganske modig, jeg har en fordel fordi jeg er liten og  kommer ikke med et stort kamera. Jeg har ikke masse fancy fotoutstyr, bare et lite kamera. Og så bruker jeg naturlig lys. 

Kan du fortelle om sterke opplevelser i forbindelse med fotograferingen?

Vi blir avbrutt av at telefonen ringer intenst. 

–Å ja, den varsler om at jeg må huske å ta en vitaminpille.

–Joda, jeg har to sterke minner. Det ene er om Sofia i en landsby på min yndlingsøy Chios. Sofia bodde i et slags rottereir bak kirken. Møkkete og fælt, masse tepper og dyner. Så dukket ansiktet opp. Hun var som en slags foreldet Mona Lisa. De sa hun var 103 år. Jeg var tilbake hos henne mange ganger. 

Det er mange minner, hvert eneste bærer sin historie. Hun ser ut i luften og tenker seg grundig om før hun fortsetter; 

-Martinus som jeg møtte i Rethymnon er én. Han var alkoholiker, så jeg kalte bildet av ham «alkoholikeren». Vi snakket mye sammen om hvorfor han drakk. «-Fordi jeg føler smerte», svarte han.
Da fikk jeg frem smerten. Jeg har et bilde der han står med flasken og det fandenivoldske kommer tydelig frem.

Foto: Lene Marie Fossen

Du jobber som du sier med svært lite utstyr. Er det alltid sånn?

–Ja, alltid. Nå bruker jeg et Olympus kamera. Jeg bruker gjerne et av retro-kameraene deres. Jeg er jo litt tilbake i tid når det gjelder det meste. 

Fortell mer om det! 

–Da jeg var 10 år gammel ville jeg stoppe tiden. Jeg var redd fordi tiden gikk så fort. Jeg ville ikke bli voksen. Jeg tror det var grunnen til at jeg ble syk også. Jeg sluttet å spise, da følte jeg at jeg stoppet tiden. Da jeg begynte med foto, skjønte jeg at kunne  jeg stoppe tiden med foto.

Det som fascinerer meg med fotokunsten er at du fryser øyeblikket og aldri kan gjenskape det på den samme måten igjen. Det er der på dét bildet det skjer, jeg har bildet for alltid.

Foto: Lene Marie Fossen

Du har hatt flere utstillinger. Hvor var den første utstillingen din?

–Det var lokalt, på det vi kaller Mjølkefabrikken på Kapp på Toten.  Den samme sommeren hadde jeg en stor utendørs utstilling på Chios. Det var i 2011.  

Hvem har vært mentoren din som fotograf?

–Ingen egentlig. Bortsett fra de siste årene, da har det vært Trond Johan Andersen. Jeg har verken gått på kurs eller skoler for å bli fotograf. 

Du sier at du fryser tiden, fryser du også din egen tid?

–Ja. 

Er det noen ganger du har det sånn, at nå må jeg bare fotografere?

–Nei. 

Hvordan er det da?

–Det er litt rart det der. På reisene mine fotograferer jeg. Om vinteren går jeg i hi som en bjørn og jobber med bildene mine. Når våren kommer er det nye reiser og fotograferinger. 

Sitter du mye foran skjermen og ser på bildene du har tatt?

–Ja, hele tiden.

Har du vært på mange reiser?

Ja, egentlig. Men, det er et sted jeg stadig vender tilbake til og det er det gamle samfunnet på Chios. Det er som å sette seg 100 år tilbake i tid. 

 

Selvportrettene dine er så fint iscenesatt. Hvor er de tatt? 

–Jeg fant et gammelt bygningskompleks, det tidligere Leprasykehus på Chios. Det er et helt fantastisk sted med mange rom. Når jeg er der lever jeg liksom med lyset, venter og lever meg helt inn i det. Observerer hvordan fargene forandrer seg ettersom timene går. Lys og farger lever sitt eget liv der inne.

 

Foto: Lene Marie Fossen

 

Foto: Lene Marie Fossen

Er du der alene eller sammen med noen?

–Min kjære mamma Toril er alltid med som pakkesel. Vi kjører innom noen supermarkeder på veien bort, hun kjøper seg noe, og så sitter hun og leser i fred og ro blant musikken fra gresshoppene. Jeg jobber. 

Hva er det viktig å tenke på hvis man skal bli en så god fotograf som deg?

–At det krever modighet, du må gå rett på. Jeg gjør alt for det beste fotografiet. Jeg glemmer alt. Jeg glemmer at jeg er syk, alt. 

Fotograferer du der du bor?

–Ikke mye. Når jeg er hjemme på Toten, er jeg som en fanget nonne, og så drar jeg ut i verden og slår ut vingene mine og blir den jenta jeg egentlig er.

Tenker du mye på foto?

–Ja, jeg får nye ideer hele tiden.

 

Hvordan kommer ideene?

–De kommer når jeg finner roen hjemme på Toten. Jeg bor på landet med gule kornåkre rett utenfor vinduet. Jeg sitter og ser ut, lytter til musikk og ser på bildene jeg har tatt. Jeg hører på gamle viser og salmer. Mye forskjellig egentlig. Da kommer tanker og ideer naturlig opp.

 

Skulle du ønske at tiden sluttet å gå så fort nå også?

–Det høres kanskje klisjeaktig ut, men små ting betyr veldig mye. 

Om det bare er det å gå ut om morgenen og kjenne at det lukter sommer. Vi må ikke glemme det. Jeg var et bekymret barn. Jeg var en sommerfugl som været alt. Men, det er en gave også. Det er det som gjør meg til kunstner.

Når var det du begynte å kalle deg selv kunstner?

–Jeg har egentlig følt meg som det hele tiden. 

Er det noe du vil eller må fotografere? Noe du tenker at «det må jeg få til»!

–Vet du hva, mitt livsprosjekt er å finne meg selv fra nå av og til jeg kommer i en prosess og blir gammel. Jeg vil dokumentere det. Og i dét ligger det mange muligheter. 

 

Er selvbildene givende for deg?

–Vent litt, jeg har lyst til å si noe. Jeg vil nok møte veldig mye kritikk for bildene mine, at det er bilder av en syk jente og så videre. Men, det er absolutt ikke det jeg vil få frem. Det jeg ønsker er å portrettere menneskelig sorg. Vi har alle vår historier uansett om vi har en diagnose eller ikke. Selv om det er veldig triste bilder jeg skaper, føler jeg at det ligger en styrke bak. Det er ikke sånne «stakkars meg” bilder. Mesteparten av selvbildene mine er tatt på Leprasykehuset på Lesvos

Lene fortsetter; 

–Når jeg begynte å ta selvportretter, laget jeg meg en slags idealisert verden om at jeg hadde på meg en hvit silkekjole og bar en dukke. Jeg ville skape en barndom, en barndom jeg føler jeg aldri har hatt. Men, så turte jeg å kaste av meg skammen og vise meg slik jeg egentlig er. Sykdommen min er tabubelagt og folk er veldig redde fordi sykdommen går utover kroppen. Jeg er opptatt av at virkeligheten skal vises slik den er. Det jeg har jobbe med til nå har vært veldig kontrastfylt. Jeg har jobbet mye med flyktninger. Det var et stort prosjekt, selvportrettene kom ved siden av. Jeg hadde ingen profeti om flyktninger, det kom bare kastet på meg. Jeg har tatt mange bilder av flyktningbarn. 

 

Lene Marie skulle egentlig hatt en utstilling i 2017, men så ble hun utsatt for en bilulykke. Etter det har hun ikke klart å fotografere så mye. Men nå planlegger hun en ny utstilling i Oslo. Det er for tidlig å si mer om det.  Etter at denne saken er skrevet er det bestemt at det blir utstilling hos Shootgallery i Bladersgate  på Frogner. Utstillingen åpner i forbindelse med filmen, den 17. januar 2019.

 

Hvordan vil du at bildene dine skal fremstå? 

–Jeg er veldig klassisk og tradisjonell i uttrykket mitt og vil at bildene skal stå frem slik.

Det er tid for å avslutte samtalen med Lene Marie. Hun har hatt en lang dag i Oslo. Faren sitter i lobbyen og venter på henne. De skal kjøre hjem til Toten sammen. 

Det ligger lidenskap, glede og sorg i fotografiene til Lene Marie. Bildene er sterke og berører  på et dypere plan.

Hvil i fred Lene Marie Fossen.

 

Foto: Trond Johan Andersen


Om Gullaug Pless

FEELGOOD magasinet er min lidenskap, min idé, mitt livsprosjekt. Det handler om hvordan jeg ser verden og det jeg ønsker å formidle. Det er mine impulser skapt med min briller på, men også andres, mennesker som deler den samme ideen, livsfilosofien, og som har den samme formidlingsgleden som jeg selv har. Jeg er nysgjerrig og trigges av det ektefølte, det som skapes med pasjon og hengivenhet. FEELGOOD er et univers av godhet, et rom der jeg ønsker å formidle og dele gode sider av livet, det å leve og det å være menneske i travelhetens tid, her og nå i et rolig tempo. Reise og oppdage steder, kulturer, se god kunst, fin design, smake velsmakende mat, dele, gledes og leve litt langsommere. Menneskelige møter gir meg stadig ny innsikt i det å være, jeg prøver å forstå, se, være nysgjerrig og gjenskape møter slik at du kjenner det på pulsen gjennom min penn. Ta en titt på min instagrakonto #feelgoodmagasin. Her deler jeg inntrykk fra mine reiser, øyeblikk som gir meg god energi, som beriker, gir næring til sansene, som gir ro, men også livsglede og energi. Det behøver ikke være ekstragavant, gjerne nedpå og lavmælt, men kan også være storslått og vidunderlig. Jeg håper også man kan lære noe, se og gripe muligheter når alt er som på det mørkeste. Optimisme og takknemlighet vil alltid være viktig for meg. Feel good and do good, er min visjon og står som en lederstjerne i mitt liv og i mitt prosjekt.

Legg igjen en kommentar