Hjemmesommer i hovedstaden



Av: Gullaug Pless

Det er nå det er fellesferie. Den måneden da alt som er vanlig blir uvanlig. Den måneden da alle stikker fra Oslo med et glis rundt munnen og en strandbag under armen. Måneden da naboens petunia drukner i balkongkassen og nyhetetene plutselig blir kalt agurknyheter. Agurk er som kjent full av vann, ca. syv – og – nitti – prosent, for å være helt presis. Både petunia og agurk har liten betydning selvsagt, men de har en tendens til å breie seg som svære mannfolk midt på fortauet en varm julidag.  Min venninne Eva har tenkt godt gjennom dette. Nå gjelder det bare å stå løpet ut. Hun må ihvertfall late som om hjemmesommer er bra og ikke minst at dette er hennes valg. Det er viktig for henne, selv om sannheten er en ganske annen.

For en frilanser er det nemlig ikke noe som heter feriepenger og «sommerferie» i ordets vanlige forstand. Har du ikke karet til deg nok oppdrag gjennom vinteren, kommer den umilde «straffen» som heter juli. Ferie har selvsagt ikke så stor betydning, ganske oppskrytt egentlig,  synes Eva og mange med henne. Litt som en vannmelon du ikke klarer å hanskes med. Hun tror flere har det på den måten. Eva er klar over at ferien bare varer tre uker, kanskje fire for de heldigste, for henne er det hele juli, det betyr tretti – én – dager uten ett oppdrag det. Dessuten, og dette plager henne ganske mye, akkurat nå er juli veldig synlig der ute;

Skal du til Sør Afrika for eksempel, blir du nikket til og får nye likes hvert minutt. Som om du er en del av det eksklusive stammefolket; «de heldigste blant oss». Forskjellen på din og andre stammer, er bare at din stamme går for gull og jakter på foto som du stolt kan vise frem til dine venner der ute og hjemme etterpå. Skal du til syden, er det ingenting å hente lenger. Ikke noe interessant å poste. Ikke noe særskilt å vise frem heller. Vi har sett det før. Det koster jo bare tusen spenn å dra til palmeland. Men, når værkartet ser ut som en tsunami, er det fristende å trykke på godkjent knappen hos Norwegian. Skal du til Bohuslän, får du i heldigste fall noen høflige  likes. Det er nemlig noe veldig romantisk med «sommerstugan» og svenske «skalldjur», men sannheten er at det er nesten som hjemme, bare at det er der borte. Skal du på hytta, er det ikke det mest spennende som kommer opp heller, med mindre du skal bygge deg en ny da, eller kjøpe deg noe ytterst i vannkanten på din egen lille drømmeøy. Da blir det mange likes og smilefjes. Skal du til sommerhuset på Sørlandet, får du selvsagt klapp og tomler opp. Det oser vellykkethet av arvet gods og godt borgerskap i sommerhuset på det langsomme og late sørlandet. Kjærlighet og harmoni i alle værelser. Roser i romlige vaser. Rett etter det å besøke tante Magda på en nedslitt gård i Nord-Trøndelag, telttur med onkel Torleif i Indre Finnmark, kommer hjemmesommer som det aller siste og mest kjedelige av alt. Det er som sommeren man ikke gidder å poste.

Eva sitter med Svarteper, det dårligste kortet av alle; «Vi som har hjemmesommer i Oslo». Men da snakker vi ikke om de «raringene» som telter på Langøyene. De som velger kortreist ferie år etter år og tar ferjeturen på tjue minutter ut til øyene sine, slår opp teltet sitt på den faste plassen i vannkanten, oppå det som tidligere var en søppeldynge og blir der helt ut august. De er en helt egen rase. De har gjort dette bestandig. Aldri vært andre steder. Trenger ikke mer. Poster ikke heller, såvidt Eva vet. De lengter nok ut til øyene med en gang de ser den første hestehoven.

For Eva er det annerledes. Hun har valgt hjemmesommer i leiligheten uten veranda på femti kvadratmeter på Tøyen midt i tjukkeste Oslo. Det var ikke det at hun drømte om det. For aller første gang i sitt førtiårige liv skal Eva tilbringe sommeren alene hele juli. Hun har tenkt gjennom alt dette også selvsagt og erkjenner at for å komme seg gjennom denne sommeren, må hun ha minst ett eget skryteprosjekt. Aller helst to. Noe som gir henne nikk og likes. Hvem vet, kanskje finner hun på noe som bringer feriepenger til neste år?! Avkastning på sikt hadde vært noe…

Etter å ha hamret ned tekster om alt fra gode lånerenter hos DnB til såper med dufter av lavendel fra Lilleborg, er hun klar for noe annet. Så hun har besluttet å bruke hele juli på sitt eget skriveprosjekt. Hun trenger å vise seg, være synlig, skille seg ut. Hun er fortsatt litt usikker på konseptet. En roman kanskje?! Det at prosjektet vil gi henne kred, gir henne guts. «Eva skrev en roman på fire uker». Det lukter vellykket lang vei. Hun ser for seg headingene, visualiserer seg matt. Mange sider å fylle med tekst selvsagt. Hun har tenkt den tanken også.

Fire blanke uker, oseaner av tid ligger foran Eva. Alt er klart, Eva har fri, men hvor ble det av alle ordene hun hadde samlet gjennom hele vinteren? Alle ideene som skulle slå ut i full blomst bare sommeren kom?!

Etter en uke sitter hun fortsatt i sofaen og leser agurknyheter på Ipaden, ja til og med dødsannonsene har hun begynt å se nærmere på uten helt å vite hvorfor. Råtne jordbær, javel. Eva ser naboens petunia drukne og stillheten som legger seg som en klam teltduk utover hele nabolaget. En av naboene har sågar satt en paraply over potteplanten i bakgården. Hun har begynt å legge merke til så mange små detaljer, ting hun aldri bet seg merke i før lyser opp som fyrtårn på tåkete hav. Så langt har Eva brukt tiden til alt annet enn skriving. Hun surfer på nettet,vasker, rydder, svinser rundt, sturer, spiser, later seg, sover, går til butikken. Gjør egentlig ikke noen verdens ting. Hun tar seg selv i å følge med på eksen og alle de andre der ute. De poster stadig parasollbilder fra paradis. Sommerdrømmer, hvem søren bestemte hvor de kom fra? Skyen er et fint sted å gjemme seg i.

Eva kjenner helt plutselig at hun blir lei seg, tar seg i å tørke vekk en tåre fra kinnet.
Kartongen med rødvin er nesten helt tom.
Hun vurderer seriøst å gå i kiosken og kjøpe røyk, selv om hun sluttet for to år siden. Eva har ikke en eneste ide på blokka. Hun er lei av seg selv, lei av ingenting, ør av rødvin, trøtt av å vente på solen. Kjedsomheten tar nesten livet av henne.
Men skulle den berømte solen dukke opp, har hun lovet seg selv å ta en tur med båten til Drøbak. Spise is og jordbær, legge seg langflat på en badestrand hun aldri har vært på før og snakke med ukjente. Sette seg ned på en brygge. Brette opp buksebeina og vasse i Oslofjorden. Gå barbeint i gresset, smile og nyte. Skrive kan hun jo saktens gjøre til høsten…

 

FORTSATT GOD SOMMER

hilsen Gullaug, redaktør


Om Gullaug Pless

FEELGOOD magasinet er min lidenskap, min idé, mitt livsprosjekt. Det handler om hvordan jeg ser verden og det jeg ønsker å formidle. Det er mine impulser skapt med min briller på, men også andres, mennesker som deler den samme ideen, livsfilosofien, og som har den samme formidlingsgleden som jeg selv har. Jeg er nysgjerrig og trigges av det ektefølte, det som skapes med pasjon og hengivenhet. FEELGOOD er et univers av godhet, et rom der jeg ønsker å formidle og dele gode sider av livet, det å leve og det å være menneske i travelhetens tid, her og nå i et rolig tempo. Reise og oppdage steder, kulturer, se god kunst, fin design, smake velsmakende mat, dele, gledes og leve litt langsommere. Menneskelige møter gir meg stadig ny innsikt i det å være, jeg prøver å forstå, se, være nysgjerrig og gjenskape møter slik at du kjenner det på pulsen gjennom min penn. Ta en titt på min instagrakonto #feelgoodmagasin. Her deler jeg inntrykk fra mine reiser, øyeblikk som gir meg god energi, som beriker, gir næring til sansene, som gir ro, men også livsglede og energi. Det behøver ikke være ekstragavant, gjerne nedpå og lavmælt, men kan også være storslått og vidunderlig. Jeg håper også man kan lære noe, se og gripe muligheter når alt er som på det mørkeste. Optimisme og takknemlighet vil alltid være viktig for meg. Feel good and do good, er min visjon og står som en lederstjerne i mitt liv og i mitt prosjekt.

Legg igjen en kommentar