En helt vanlig dag i Paris


En gammel dame tasser forbi i utslitte tøfler. En krokbøyd mann med en baguette under armen, låser opp en dør. Mørke, unge menn går tett sammen. ‘Kalispera’, roper en ung dame idet hun stikker hodet inn i en butikk. Det er bare noen få barn på lekeplassen så tidlig. Det summer i stemmer fra markedet like bortenfor. Den skarpe luften sliter med å slippe taket, solen kjemper seg frem gjennom tåkeskyene.

Tekst og foto Gullaug Pless

 

Vi befinner oss i et helt ordinært nabolag, 12. arrondissement i Paris. På parisisk vis starter vi morgenen på bakeriet. Croissant rosette og Kouignaman er nye bekjentskaper. De er runde og har en annen form enn det vanlige hornet. Kouignaman kommer opprinnelig fra Bretagne.  Bakverk som dette kalles ‘viennoiseries’. Croissanten ble oppfunnet i Wien for å feire slutten på Det osmanske rikes andre beleiring av byen i 1683. Mens fienden forberedte seg til å angripe midt på natten ble de oppdaget av Wiens bakere som allerede var våkne.

Marie Antoinette,  introduserte croissanten til franskmennene i 1770. Det var imidlertid ikke første gang croissanten ble introdusert i Frankrike. Det nasjonale senteret for kulinarisk kunst (Centre national des arts culinaires) nevner «førti kaker med halvmåneform» (croissant) servert under et festmåltid holdt av den franske dronningen i Paris allerede i 1549.

Croissanten en naturlig del av frokosten i Frankrike. Det finnes flere typer, en variant er pain au chocolat, med sjokolade i. Dette er ikke slankekost, bakverk som dette  består av 50 prosent smør, resten er omtrent bare sukker.

– Håper dere er sultne?

Guiden vår, Soléne Colas, arrangerer originale turer i Paris under navnet A journey in Paris. Hun skal vise oss området og lover at vi skal få smake på mye godt. I 12. arrondissement går livet sin vante gang. Det har sin spesielle karakter og sin type innbyggere. Helt vanlige folk, litt mer fargerikt kanskje, og lite av det dekadente man ofte forbinder med Frankrikes hovedstad.

– Bon, nå er det tid for en kaffe, smiler guiden.

Alle møtes ute for å skravle. Og det er på de små kafeene man møtes. Diskusjonen går høylytt om alt fra politikk til mer trivielle nyheter fra nabolaget. Mme. Le Pen og M. Macron er garantert et tema tett oppunder valget. Kafeen minner mer om en bar enn kafé, men den åpner allerede klokken 06:30, og da er det mest vanlig å servere kaffe skal vi tro guiden. Hun bestiller en café noisette til seg selv. Det er en espresso tilsatt litt varm melk, når melken blander seg får kaffen en farge som en hasselnøtt, derav navnet. Mitt reisefølge og jeg tar hver vår kruttsterke espresso. Klokken er ti og kafeen er halvfull. De fleste er på vei til jobb på markedet. Noen lokale stikker hodet innom og tar sin morgenkaffe. Det er mest menn, godt voksne og eldre. Interiøret er brunt og oser av elde. Glasshyllene er fulle av blanke flasker. Dette må da være en bar?

 

– Man kan selvsagt få et glass rouge klokken syv om morgenen...

Soléne står på sitt, dette er en kafé. Etter kaffen krysser vi over veien til markedet.

Innendørsmarkedet Marché Beauvau er dyrere enn utendørsmarkedet ved siden av (Marché Aligre) og har et eventyrlig utvalg kvalitetsvarer. Alt er hentet fra verdens største engrosmarked Rungis, som ligger et stykke utenfor bykjernen og som forsyner hele den parisiske befolkning med matvarer. I bodene på Marché Beauvau finner du sjømat, ost, friske blomster, kjøtt, kylling og håndverks-øl. Bygningen ser ut som den holder på å ramle sammen etter flere branner de siste årene. Noen tilbydere har sågar måttet flytte ut av den skrantne bygningen som i tidligere tider huset et kloster. Til tross for dette bugner det i bodene. Mat betyr mer her. Det er også lagt opp til handel for enmannshusholdninger. Du kan for eksempel kjøpe en enkelt pølse eller kun et stykke ‘tomate farcie’ (tomater fylt med kjøttdeig). For eldre og enslige er tilbudet enestående. Man slipper å handle mer enn nødvendig, det blir ingen rester og lite eller ingenting som går i bøtta. Eldre mennesker får seg en kjærkommen luftetur, sosialt påfyll og ferske varer hver eneste dag.

På utendørsmarkedet Marché Aligre, er det så livlig at pariserne krysser hele byen for å oppleve stemningen og en god handel, særlig i helgene. Markedet er åpent seks dager i uken fra 09:00 til 12:30. Salgsbodene bugner av frukt, grønnsaker og blomster til gode priser. Det er høylytt engasjement og utrop på alle tenkelige språk. Om ettermiddagen er bodene som blåst vekk og du kan ikke se at det har vært marked i gatene. I helgene er det folksomt, da skrus også prisene opp, og markedet utvides til sidegatene.

 

Bestemor triller barnebarnet sitt. Den lille sitter godt i vognen. Hun er rød rundt munnen og har en kurv med små, søte jordbær i fanget. Det er slike små hverdagslige episoder som utgjør det franskmennene ynder å kalle ‘l’art det vivre’. Det kan enkelt beskrives som livsglede, men betyr så mye, mye mer og benyttes i mange ulike sammenhenger. ‘L’art det vivre’ favner hele den franske levemåten og kulturen. Det er en indikasjon på noe som verdsettes høyt, goder, gleder og kjærlighet. Som for eksempel det å verdsette de beste råvarene, produkter av høy kvalitet, utsøkt kunst og skjønne kulturopplevelser. Det innebærer sosial omgang og nytelse, ikke minst det siste. For franskmenn er nytelse en selvfølge.

 

Vi går innom torget der det er ‘marché au puce’ (loppemarked). Her er bordene fylt med gammelt bestikk, duker og porselen, mye ræl og billige klær som det er mest de lokale som kjøper. Min reisevenn ender opp med to vakre, gamle tallerkener som hun skal bruke til styling av matfoto. Jeg tar meg i å saumfare bodene etter et sausenebb til hytta, men finner ikke det jeg er ute etter. Noe av det morsomme med loppemarkeder, er selve jakten. Særlig når det er noe spesielt du er ute etter, og så plutselig gjør du et funn i virvaret, kanskje i en kasse under et lurvete bord, muligens skjult bak noe annet, eller så er det noe som bare står der på et bord og roper på deg. Men av og til må man som meg, gå slukøret hjem og fortsette jakten på neste markedsdag. Jeg har fremdeles sausenebb på blokka og har tid til å vente.

Rundt ‘marché au puce’, er det flere interessante nisjebutikker, hyggelige utsalgssteder med produksjon på bakrommet og bare ett eneste produkt i hyllene. Vi smaker på utsøkt og unikt bakverk. Vi stikker innom en ostebutikk og kjøper en bit Savoie, en mild og smakfull ost fra Alpene, deretter videre til et boulangerie og kjøper en tynn baguette med oliven i. Ute på gaten bryter vi brødet og legger på et raust stykke ost. Det er her og nå det skal nytes, det er ‘l’art de vivre’ i praksis under trærne som slipper vårsolen forsiktig gjennom.

 

Som hjemme trues den ekte baguetten av kjipe ‘bake off’ produkter som gjerne har samme pris, men som ikke kan måle seg i kvalitet. Er det noen som bryr seg? I Paris gjør de det!

 

– Skal du ha en god baguette, gå inn i et boulangerie, formaner guiden.

Da er du nemlig helt sikker på at det ikke er ‘bake off’. For å kunne kalle seg et boulangerie, må brødet være bakt her i butikken. Det samme gjelder hos ‘artisan pâtisserie’, der du får kjøpt både brød og kaker. Hvis utsalgsstedet lager produktene sine selv, er tommelfingerregelen at det kun er 10 sorter å velge i. Boulangerie-tittelen er beskyttet, så her blir du sjelden lurt. Med andre ord – styr unna hvis det er hundrevis av produkter i hyllene, da er kvaliteten deretter.

 

Lunsjen inntar vi på en hip kafé med loppemarked, møbler og wifi. De serverer hjemmelagde kaker, salater og quiche. Her sitter den yngre garde tett med fingre som farer over tastaturet og nesen i skjermen. Vi ender opp med en quiche med laks og spinat og velsmakende ferskt brød. Vi bestiller hver vår café au lait.

 

Guiden forteller at det er mange forfattere som lager historier om ‘la vie quotidienne’ (hverdagslivet) i dette området. Med et slikt mangfold av mennesker, gode nisjebutikker og folkeliv, er det garantert mye å ta av. Flere barer og kafeer er beskrevet i bøker og tidsskrifter. Jeg drømmer om å gjøre det samme selv, leie en liten leilighet, henge rundt, sanke inntrykk og snakke fransk fra morgen til kveld. Sniktitte på det gåtefulle livet og følge med som en smed.

‘Du vin’? (guiden vil at vi skal smake vin!)

Klokken har passert tolv, så det er ‘l’heure’ (på tide). Vi stikker innom siste steden vinbar. Det er lagt til rette med bord og stoler ute, men vi er frosne og vil inn. Musikken siver ut fra høyttalerne, vintønnene står oppstilt langs veggene og det henger fargerik kunst på veggene. Du kan få servert vin rett fra vintønnene, eller bestille fra flasker i baren. Et forelsket par ser hverandre dypt i øynene, to karer bestiller hver sin øl. Fylt opp av denne stemningen og morgenens øvrige begivenheter, stuper vi ned i metroen på vei til et annet Paris. Det er ingen grenser for hva du kan oppleve i denne storbyen og hemmeligheter er det helt sikkert flere av. Paris er byen med over ti millioner mennesker. Den byr på et uendelig mangfold av opplevelser, steder og ulikheter, det er det som gjør byen til det den er. En travel storby, der du stadig oppdager nye ting.

 


Om Gullaug Pless

FEELGOOD magasinet er min lidenskap, min idé, mitt livsprosjekt. Det handler om hvordan jeg ser verden og det jeg ønsker å formidle. Det er mine impulser skapt med min briller på, men også andres, mennesker som deler den samme ideen, livsfilosofien, og som har den samme formidlingsgleden som jeg selv har. Jeg er nysgjerrig og trigges av det ektefølte, det som skapes med pasjon og hengivenhet. FEELGOOD er et univers av godhet, et rom der jeg ønsker å formidle og dele gode sider av livet, det å leve og det å være menneske i travelhetens tid, her og nå i et rolig tempo. Reise og oppdage steder, kulturer, se god kunst, fin design, smake velsmakende mat, dele, gledes og leve litt langsommere. Menneskelige møter gir meg stadig ny innsikt i det å være, jeg prøver å forstå, se, være nysgjerrig og gjenskape møter slik at du kjenner det på pulsen gjennom min penn. Ta en titt på min instagrakonto #feelgoodmagasin. Her deler jeg inntrykk fra mine reiser, øyeblikk som gir meg god energi, som beriker, gir næring til sansene, som gir ro, men også livsglede og energi. Det behøver ikke være ekstragavant, gjerne nedpå og lavmælt, men kan også være storslått og vidunderlig. Jeg håper også man kan lære noe, se og gripe muligheter når alt er som på det mørkeste. Optimisme og takknemlighet vil alltid være viktig for meg. Feel good and do good, er min visjon og står som en lederstjerne i mitt liv og i mitt prosjekt.

Legg igjen en kommentar