Costa Blancha – mye mer enn strandliv


Tekst: Gullaug Pless Foto: Trond Johan Andersen

Costa blanca – navnet smyger seg inn i øregangene som en sakte vals. Drømmen om lange, myke sandstrender, sødmefylte netter og sol, masse sol. For noen er det strandliv på en tykk madrass som gjelder, mens andre svever vektløse over åpne landskap i en fallskjerm. For de aller fleste handler det om å gjøre noe helt annet, være, kjenne varmen og livsgleden. Det er soloppgang og solnedgang, ferie og fri. Jeg har tatt et aldri så lite dypdykk i den lokale kunsten, kulturen og historien.

Bare tyve minutter fra flyplassen, ligger Elche, eller Elx som det heter på det lokale språket. Dette er byen de fleste reiser forbi. Hvorfor stoppe her? Byen er mest kjent for sko, palmer og det religiøse spelet Misteri d’Elx. Den kalles gjerne palmebyen. Vi ankommer sent på ettermiddagen. Det er passe varmt, vegetasjonen knusktørr. De lokale klager over at det ikke har regnet på over to måneder. Det kan fort bli opptil 40 varmegrader om sommeren i denne delen av Spania.

 

Vi skrur tiden langt tilbake, til den gang Spania ble styrt av de muslimske kalifene som tok kontroll over området 500 år før Kristus. De brakte palmer fra en kultur til en annen, bygde vanningsanlegg og plantet trær på en slik måte at de fortsatt eksisterer den dag i dag. Dette er den viktigste grunnen til at palmelunden i Elche ble oppført på Unescos verdensarvliste i år 2000. I dag strekker palmelunden seg over en flate på 1,5 kvadratkilometer inne i byen. Den omfatter byparken (Parque Municipal) og mange frukthager. Palmene er et overflødighetshorn for byens innbyggere og de mange tilreisende. De eldste palmene er over 300 år gamle. Høydepunktet var på 1800-tallet med 200 000 palmer. I dag er det ca. 11 000 palmer igjen. Den største palmen er Keiserpalmen med 7 stammer, hvis form minner om et kandelaber. Av dem er Keiserpalmen med hele 7 stammer den største, og formet minner om en flerarmet lystetake. Palmen ble oppkalt etter keiserinne Sissi som besøkte palmeplantasjen i 1894. Tradisjonen med å høste dadler, sies å ha pågått i området helt siden år 500 og er en begivenhet hvert år i desember. Visste du forresten at et palmetre, ikke er et tre, men en urte?!

I Elche er 90 personer ansatt på heltid for å ta vare på palmetrærne. Vi møter David Marcia som bærer den flotte tittelen ‘palmerero’. Det innebærer at han passer palmene og steller hagene. For anledningen har han på seg de tradisjonelle klatreskoene Alpargata.

– Du føler palmetreet når du har skoene på deg, sier David og spretter til topps i palmetreet som en apekatt. For 20 år siden gikk de over til støvler og Alpargata brukes kun av eldre mennesker og ved helt spesielle anledninger. Palmereo-yrket arves som regel fra far til sønn, men det gjelder ikke David. Han lærte å klatre som ung ut fra egen interesse og sier han er i sitt rette element i dette spesielle yrket. Han foretrekker de spiselige palmene, daddelpalmene og kokosnøttpalmene. Det finnes forøvrig mer enn 1800 palmesorter i verden.

‘Every day is a different canvas’, sier guiden vår Joan Such, og speider nedover hovedgaten i Altea. Jeg får frysninger på ryggen. Himmelen døser i dyp lilla som bryter med rosa toner på en diset himmel. Byen ligger ved foten av den 1100 meter høye fjellryggen Sierra Bernia, noe som gjør at det skapes et magisk mikroklima i området. Fjellene skjermer mot kalde vinder fra innlandet og fjellsiden ligger som en grønn oase ned mot det fruktbare lavlandet og havet. Etter å ha jobbet flere år som concierge i Disney Hotel New York og Disney Paris, har Joan flyttet tilbake til hjembyen. Her jobber han som byguide og snart åpner han bloggen ‘comer in Altea’ (spise i Altea). Altea har mest sannsynlig fått navnet sitt fra gresk (althaea som betyr jeg helbreder), men muligens også fra blomsten althaea offisicinalis (marsmallow), som fortsatt vokser langs elven og brukes mot sår hals. Samtlige sivilisasjoner har vært med på å forme byens utvikling, noe som gjenspeiles i byens arkitektur som er influert av forskjellige stilarter.

Vi er på en liten byvandring. Salgsbodene bugner av håndverksprodukter og fine ting. Ved utsiktspunktet Belvedere, ser vi helt til Benidorm. Selv om turistene har medført en mangedobling av innbyggertallet, er byen fortsatt spekket med sjarme. På grunn av det vakre lyset har mange kunstnere søkt seg (og finner fortsatt veien) til Altea. Først og fremst malere, men også skulptører, keramikere og forfattere. Det er heller ikke uten grunn av byen kalles ‘La joia del mediterraneo’ og er en av Middelhavskystens best bevarte landsbyer. Når vi noen timer senere sitter i mørket og hører bølgene slå mot land, kjenner jeg en intens glede over livet her og nå. Tusenvis har ventet hele dagen på fyrverkeriet som braker løs ved midnatt. De har slått seg til med campingstoler og piknikutstyr. Det er et folkehav som yrer av glede på stranden. Etter flere timer kommer belønningen, et fyrverkeri uten sidestykke skytes opp fra ramper ute i sjøen, hver detalj er planlagt og regissert som det beste teaterstykket. Mer enn femti tusen mennesker samles her hvert eneste år for å se fyrverkeriet og se hva som er forandret fra fjoråret. På himmelen sprer det seg maleriske gnister. Fargene, lyset og lydene gjør at man fristes til å ta i bruk adjektiver store som fjell.

Er du i Elche i perioden 10 – 14. august, må du få med deg, Misteri d’Elx. Du behøver ikke å være religiøs for å glede deg over opplevelsen av historien som formidles med musikk i en spektakulær teateroppsetning. Mysteriet skriver seg tilbake til 1600-tallet da muslimer og jøder måtte kristnes. Stykket handler om de tre siste dagene av Jomfru Marias liv. Misteri d’Elx er det eneste levende kristne teater i dag og har sågar tillatelse fra paven til en årlig oppsetting. Misteri d’Elx/Det regnes som det viktigste teateret du kan se i Spania. Basilikaen er fullsatt til siste benkerad. Varmen er påtrengende. Bare lyden av vifter og lavt snakk bryter stillheten. Det er gamle og unge. Vi er i starten på første akt og et barn har allerede sovnet på stolen ved siden av meg. Posesjonen går sakte med tålmodige barn i front. I det musikken tar seg opp åpnes luken i taket. Denne kvelden er det et barn i rollen som engel. Den lille engelen sitter inne i en vakker ‘heis’ som åpner seg som en blomst når hele konstruksjonen er ute av takluken. Deretter slippes den sakte og sikkert flere meter helt ned til scenen. Etter mer sang og flere hymner, løftes den lille engelen i gullheisen hele veien opp igjen, like sakte som ned, før den forsvinner gjennom takluken i kirketårnet.


Om Gullaug Pless

FEELGOOD magasinet er min lidenskap, min idé, mitt livsprosjekt. Det handler om hvordan jeg ser verden og det jeg ønsker å formidle. Det er mine impulser skapt med min briller på, men også andres, mennesker som deler den samme ideen, livsfilosofien, og som har den samme formidlingsgleden som jeg selv har. Jeg er nysgjerrig og trigges av det ektefølte, det som skapes med pasjon og hengivenhet. FEELGOOD er et univers av godhet, et rom der jeg ønsker å formidle og dele gode sider av livet, det å leve og det å være menneske i travelhetens tid, her og nå i et rolig tempo. Reise og oppdage steder, kulturer, se god kunst, fin design, smake velsmakende mat, dele, gledes og leve litt langsommere. Menneskelige møter gir meg stadig ny innsikt i det å være, jeg prøver å forstå, se, være nysgjerrig og gjenskape møter slik at du kjenner det på pulsen gjennom min penn. Ta en titt på min instagrakonto #feelgoodmagasin. Her deler jeg inntrykk fra mine reiser, øyeblikk som gir meg god energi, som beriker, gir næring til sansene, som gir ro, men også livsglede og energi. Det behøver ikke være ekstragavant, gjerne nedpå og lavmælt, men kan også være storslått og vidunderlig. Jeg håper også man kan lære noe, se og gripe muligheter når alt er som på det mørkeste. Optimisme og takknemlighet vil alltid være viktig for meg. Feel good and do good, er min visjon og står som en lederstjerne i mitt liv og i mitt prosjekt.

Legg igjen en kommentar